Stadig flere tyske foreldre er overveldet og utbrente, og ganske mange glir inn i depresjon. Dette skyldes delvis en krise i foreldrerollen.

Enhver som setter barnet i sentrum for enhver avgjørelse, produserer bare tapere, skriver Mirna Funk i Die Welt.

Dette viser godt i Michael Hanekes film «Det hvite båndet» (2009), hvor de voksne straffer heller enn å forklare. Historien skjer i en nitrist landsby rett før første verdenskrig bryter ut.

Stillbilde video

Det tyske utdanningssystemet har endret seg flere ganger. Før verdenskrigene gjaldt borgerlig disiplin: lydighet, plikt, orden. Under nazitiden ble familien militarisert, med lydighet som program. Etter 1945 var hele Tyskland i limbo, inntil 68-generasjonen brøt tabuet – «antiautoritær» ble det forløsende begrepet.

Men i stedet for en reflekterende forsakelse, dukket et nytt dogme opp: ingen straff, ingen grenser, en barndomskult med en terapeutisk tone. Dette høres ut som frigjøring, men er ofte bare negasjonen av det som kom før. En kultur av reaksjon, ikke ansvar.

Filosofisk sett er dette tankevekkende. I essayene «Hva er autoritet?» og «Krisen i utdanningen» skiller  Hannah Arendt eksplisitt mellom autoritet og vold. Vold fremtvinger lydighet, men ødelegger dermed selve anerkjennelsen som autoritet trives på.

Autoritet betyr at voksne bærer ansvaret for å introdusere barn til en allerede eksisterende verden, uten stadige forhandlinger, mente Arendt.

Der autoritet refleksivt forveksles med hardhet, forsvinner den voksne tilstedeværelsen som beskytter. Evnen til å bestemme uten å såre; å sette grenser uten å ydmyke.

Selv Jean-Jacques Rousseau mente aldri «naturlig utdanning» som ubegrenset mildhet. Boken hans «Émile» beskriver snarere en veloverveid ordning.

Den voksne skaper rammene slik at barnet kan ha sine egne erfaringer, men innenfor klare rammer. Strenghet unngås, vilkårlighet utelukkes, men rommet forblir bygget av voksne hender. Enhver som reduserer Rousseau til «laissez-faire» ignorerer det faktum at han forsto utdanning som bevisst, ansvarlig veiledning, ikke som abdikasjon.

I dag  skal det forhandles om alt, og dermed mister alt sin pålitelighet.

Voksne som innleder hvert steg med «Hva føler du om dette?» høres empatiske ut, men de sender et annet budskap: Jeg vet ikke om jeg har rett. Barn merker dette umiddelbart og blir urolige av det.

Løsningen er  å finne en balanse mellom varme og kontekst. Denne metodene har forskning beskrevet som «autoritær» i årevis: oppmerksom, tydelig og pålitelig. Men kombinasjonen av emosjonell varme, klare forventninger og konsekvente, men begrunnede regler. skaper oppmerksomhet og lederskap i balanse.

En stor metaanalyse på tvers av verdensregioner viser at en autoritativ stil, noen som utstråler myndighet, autoritet og troverdighet, er assosiert med minst ett positivt utfall for barnet i alle regioner. En autoritær stil, som utøver makt og krever ubetinget lydighet og respekt for autoritet – ofte uten saklig begrunnelse – er assosiert med minst ett negativt utfall i alle regioner. Effektstørrelsene varierer kulturelt, men retningen gjør det ikke.

Skolen gir oss tegn på resultatene.

Ifølge OECDs landnotat for Tyskland rapporterer 28 prosent av 15-åringer at de ikke klarer å jobbe bra i de fleste eller alle timene; 38 prosent opplever at klassekamerater ikke lytter til læreren sin; 28 prosent blir distrahert av sine egne enheter, og 27 prosent av at andre bruker dem.

Skoler med klare regler rapporterer målbart færre forstyrrelser. Regler gjø oppmerksomhet mulig i utgangspunktet.

En permissiv foreldrerolle, som tillater barna alt og setter få tydelige grenser, er sjelden «fri»; det ender opp som en intensiv foreldrerolle med konstant kontroll over enhver impuls.

Å sette barnet i sentrum for enhver beslutning skaper ikke automatisk et bånd, men snarere en konstant tilstand av alarm. Har jeg reflektert enhver følelse, forhandlet ethvert ønske og moderert enhver minikrise?

Konsekvensene er målbare.

En representativ Forsa-undersøkelse bestilt av KKH i 2024 viser at nesten 70 prosent av foreldre noen ganger føler seg utmattet eller utbrent som følge av høye stressnivåer; nesten 40 prosent har opplevd nedtrykthet eller depresjon i stressende situasjoner.

Undersøkelsen viser en betydelig økning siden 2019. Dette er derfor å anse som en trend. Stressede og endog deprimerte foreldre skaper ulykkelige voksne, og ulykkelige barn.