En besøkende fotograferer Marcel Duchamps urinal på Moderna Museet i Stockholm. Foto: Jan Collsiöö / TT / NTB.

«Fantasien vil knuse makten, og en latter vil begrave deg.» Dette italienske uttrykket fra 1977 anvendt på dagens EU ville bli noe sånt som dette: «Fantasien vil ødelegge Europa, og en latter vil begrave oss.»

Brussel har sløst bort 2 millioner euro på et prosjekt om «maskulinitet i Afrika» og 600.000 euro til «styrking av mangfold og toleranse i Indonesia (landet kunne faktisk trenge mangfold og toleranse, gitt at et homofilt par er blitt pisket, i likhet med en kristen kvinne som hadde gjort seg skyldig i å selge alkohol).

Men når man leser EUs nye finansieringsliste, ser det ut til at Brussel ønsker å overgå seg selv hver gang.

Listen er nettopp blitt offentliggjort av det tyske mediet Nius.

Afghanistan: EU finansierer en nederlandsk NGO som skal «gi psykososial støtte og mental helsehjelp». Budsjettet er på 5 millioner euro. Og så var det liksom Taliban som var gærne.

Algerie: Den franske NGO-en Alda har mottatt 840.000 euro fra Brussel for å «fremme økonomisk diplomati og energidiplomati osamt bærekraft i Algerie». Hei hei, Boualem Sansal.

Bhutan: 671.981 euro til «å skape et gunstig miljø for overgangen til en mer bærekraftig, inkluderende og motstandsdyktig økonomi».

Nord-Korea: EU støtter «produksjon av belgfrukter som er tilpasset klimaendringer» med 1,25 millioner euro. Kims tvangsarbeidsleirer takker.

Elfenbenskysten: 521.387 euro til å «støtte kvinner og mindreårige under rehabilitering etter fengselsstraff».

Etiopia: 475.000 euro til «Alliansen for fred og utvikling».

Gambia: 499.950 euro til «styrking av lokalsamfunnenes motstandskraft mot klimaendringer».

Gabon: 11 millioner «til å gjennomføre den grønne omstillingen, utvikle bærekraftig vekst og grønne arbeidsplasser».

India: 2,99 millioner euro i støtte til en «klimarobust fremtid i partnerskapet mellom EU og India».

Irak: EU investerer mer enn 9 millioner euro i ISDEHARAK-prosjektet for «et holistisk landbruk».

Lesotho: 989.764 euro til «sosioøkonomisk styrking av kjønnssensitiv politikk».

Malawi: En nederlandsk organisasjon hat mottatt 89.975 euro fra Brussel «til støtte for økoturisme».

Mauritania: 350.000 euro er blitt investert i et prosjekt som har som mål å «fremme likestilling mellom kjønnene».

Nigeria: 4,99 millioner kroner for å «øke bevisstheten om konsekvensene av klimaendringene, særlig for kjønnene, samt om avbøtende tiltak og tilpasning».

Rwanda: EU støtter «unge talenter i den rwandiske filmindustrien» med 550.000 euro.

Seychellene: 71.458,88 euro til «fremme av entreprenørskap og sosial innovasjon».

Sierra Leone: EU «står opp for likestilling» med 820.000 euro i finansierng.

Somalia: EU investerer 1,1 millioner euro i prosjekter som skal støtte valget i landet.

Surinam: 155.000 euro til å «undersøke faktorer som bidrar til vold i hjemmet og kjønnsbasert vold».

Swaziland: 465.000 euro for å gjøre «fremskritt mot like rettigheter, deltakelse og likestilling mellom kjønnene».

Venezuela: 700.448 euro til prosjektet «Sustainable Generation» for mer «entreprenørskap, bærekraft og inkludering». Maduro-regimet takker.

Zambia: 9,25 millioner euro i støtte fra EU til prosjektet «Prevent! Seksuell og kjønnsbasert vold».

Tror du jeg tuller?

Du kan lese om disse og hundrevis av andre absurde subsidier fra Brussel.

Unionen finansierer ikke for å bygge veier eller fabrikker, slik de gamle kolonialistene gjorde, som i det minste etterlot seg noe, men for å lære bort hvordan man skal tenke. Europa, kulturens, humanismens og opplysningstidens vugge, er gradvis i ferd med å bli en eksportør av latterlige slagord. Og så skjønner det ikke, eller det vil ikke vite, at det finansierer FN-organisasjoner som rekrutterer terrorister.

Etter møtet i Washington mellom Trump og europeerne skrev Wolfgang Münchau at «tilstrekkelig beskyttelse av en så lang grense som den ukrainske vil kreve en enorm mengde tropper: Et estimat antyder opp mot 150.000 europeiske soldater. Dette er en mye større utplassering enn det som noen gang er blitt forutsett. Og selv om de skulle ønske det, har ikke europeiske ledere de troppene som trengs for å gi konkrete garantier til Kiev. Johann Wadephul, den tyske utenriksministeren, innrømmet nylig at Tyskland sannsynligvis ikke ville ha kapasitet til å sende tropper til Ukraina. Og selv om Storbritannia kan være ivrig etter å uttrykke sitt politiske engasjement for landet, er det tvilsomt om de vil kunne støtte det på noen meningsfull måte. Storbritannia har ikke tilstrekkelig utstyr til å støtte en panserdivisjon på tre brigader. Bare det å sette inn én enkelt brigade ville legge beslag på 70–80 prosent av den britiske hærens totale stridstekniske kapasitet».

Europa har færre og færre soldater, men det ser ut til at verdensdelen fortsatt har mange millioner euro å sløse bort på formål som er en satirisk roman verdig.

Oppgivelse, mediedøs, relativisme, selvtilfredshet, skam over egen sivilisasjon… Finnes det noen botemidler mot den snikende nihilismen og den eksistensielle (og moralske) nedrustningen av det europeiske mennesket, en nedrustning som vi daglig ser symptomene og skadevirkningene av?

Sjefen for den tyske forlagsgiganten Axel Springer, Mathias Döpfner, har rett:

«Europa er en sovende skjønnhet. Det er et stort kontinent med fantastiske land og en vidunderlig livsstil, den mest attraktive i verden. Men Europa sover. Det sover fordi det har utviklet en svært farlig grad av selvtilfredshet.»

Jeg vet ikke hvorfor et land som Nord-Korea, som har millioner av mennesker i Gulag og hvor besittelse av Bibelen er ensbetydende med en dødsdom, burde få penger av oss til «produksjon av belgfrukter under klimaendringer». Eller hvorfor vi skal «fremme likestilling» i Mauritania, hvor det anslås at 20 prosent av befolkningen fortsatt lever i slaveri.

Kanskje EU kunne finansiere et kurs i «inkluderende straff» i Kabul?

Det er ikke lenger nok å kritisere den politiske korrektheten, for kilden til ondskapen går mye lenger tilbake, til fremveksten av det tapet av oss selv som er i ferd med å sluke Europa. Dette stammer fra den vestlige filosofiens krise, fra «fornuftens selvlikvidering», som Max Horkheimer diagnostiserte.

Som den berømte franske statsviteren Marcel Gauchet har sagt:

«Europeerne har dessverre mistet de intellektuelle midlene til å reflektere over virkeligheten. Vi er blitt den politiske urealismens kontinent. Europa er den globale landsbyidioten. Vi er euro-beatniks, uvitende om verdens nye tilstand. Denne kan oppsummeres i ett faktum: Vi er én milliard mennesker i Vesten ved siden av syv milliarder ikke-vestlige. De andre er i ferd med å vestliggjøres, men ikke på den måten vi ønsker oss. De prøver ikke å slutte seg til de liberale demokratiene, men å tilegne seg våre maktmidler for så raskt som mulig å vende dem mot oss. Vi lever i slutten av slutten på en epoke. Når så mange ønsker å komme hit, er det fordi de drømmer om Europa eller Amerika. Men de fleste av dem vil bare ha kapitalismen og velferdsstaten vår. Ikke borgerrettighetene våre eller det moralske systemet vårt. Europa er det ideelle stedet for å utvikle en annen kultur. Europas fremtid kan være islam pluss velferdsstat. Hvis vi ikke kan vri om armen på tyrannene i Alger om Boualem Sansal, er det fordi vi ikke teller stort lenger.»

Eurokratene våre har åpenbart gått fra vettet. Vi befinner oss i en galskap som ikke bare er mulig på grunn av den systematiske økningen i skattetrykket på europeiske borgere, men også av den farlige selvtilfredsheten som får oss til å tro at vi finansierer absurde woke-korstog rundt om i verden, mens vi i stedet gjør oss til den globale idioten.

I mellomtiden avgjør USA, Russland, Kina og andre imperier den internasjonale ordenens skjebne.

Hva skal man gjøre? Det er stadig Lenins spørsmålet som gjelder.

Foto: Hoover Institution

Man må begynne med det fantastiske intervjuet med Argentinas president Javier Milei som Niall Ferguson nettopp har gjort for The Free Press. Milei snakker om skattelettelser, bekjempelse av barnepikestaten, kulturkriger og Israel, og han sier:

«Det er mange grupper som tjener på det gamle systemet. Det gjelder ikke bare korrupte politikere, men også korrupte forretningsmenn og medier. Og så er det en hel rekke fagfolk som prøver å sette dagsordenen, som også er underordnet det ene eller det andre statspartiet. Så alle som prøver å bryte en status quo som favoriserer disse partiene så sterkt, vil selvfølgelig alltid være deres fiende. Tillat meg å være litt grov. Det finnes en svært berømt bok om argentinsk økonomisk politikk, skrevet av Richard Mallon og Juan Sourrouille, som heter «Economic Policymaking in a Conflict Society». Da vi møttes, sa jeg til professor Juan Carlos de Pablo: «Vi må skrive en ny bok med samme tematikk, men med tittelen ‘Economic Policymaking in a Society of Sons of Bitches’».

Gitt at EU står i fare for å bli et «samfunn av drittsekker» – dyrt, dekadent, stadig mindre innflytelsesrikt og dum som en idiot – kunne vi også trengt Mileis motorsag.

Opprinnelig publisert på artikkelforfatterens Substack den 19. august 2025.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.