Folk som tror at Erna Solberg og Sindre Finnes er anstendige mennesker fra Bergen, får seg et sjokk når de ser «Ingen kommentar», av Petter Næss. I filmen heter hun Alma Solvik og står foran et nyvalg. Aksjeskandalen kommer svært ubeleilig. Erna spilles av Laila Goody, det er en svak fysiognomisk likhet. Øynene er annerledes. Ernas er skråstilt og sitter langt inne. De var intense da hun var på høyden. Nå er det mer skravla som går.

Stjernen i filmen er Pia Tjelta som operatøren Karianne Moen. Tjelta er superkul, frekk i kjeften, men balansert. Hun tar rotta på den pene nestlederen i Høyre som aldri vil kunne vinne noe valg. Når det røyner på, er det Erna/Alma som trår til. De to er barndomsvenninner. Tjelta vet at Erna har et gir som de andre ikke har. Hun kan være bulldoser. Tjelta forteller en morsom historie om den røde kjolen de brukte da de samlet inn penger. Erna ga pengene til Operasjon Dagsverk. Pia har ikke glemt det og vil fremdeles ha sin del. I filmens siste scene kommer hun inn i den røde kjolen. Et morsomt poeng.

Det er umulig å løsrive filmen fra det virkelige liv. Politikk er et grisete spill. Mye har skjedd siden Sindre-saken. Vårt syn på Erna har endret seg.

Hun opptrådte med Fredrik Solvang og ga et hjerte-til-hjerte-intervju. Men siden ble ektheten i bekjennelsen trukket i tvil. Jeg var selv en av dem som trodde at hun var personlig da hun sa at ektemannen hadde sviktet henne.

I filmen blir dette presentert som et kynisk trekk for å kapitalisere på skandalen og snu den til sin fordel. Jeg er redd for at denne tolkningen virker mer plausibel i dag enn da bekjennelsen kom. Vi tror ikke lenger på ektheten i Ernas følelser. I filmen er det sminkøren som legger et glitter i øyekroken hennes som får det til å se ut som en tåre. Folk ser intervjuet live, og det går «hjem». Slik Sturla Henriksbøs opplesning av tiltalen mot Marius Høiby mandag gikk «hjem».

Men når noe live «går hjem», glemmer folk å stille spørsmål.

Her har norske journalister slitt i motbakke siden 2016. Da kom en politiker ved navn Donald J. Trump på banen. Han har unike kommunikasjonsevner. Journalistene trodde likevel de skulle kunne spinne det han sa til å stemme med hvordan de selv ser det. De har nå holdt på i ti år, og det er enkelt å konstatere: De taper. Men NRK, som er en overlevning fra Sovjetunionen – tror fortsatt på sin egen maktfullkommenhet og fortsetter krigen mot Trump, alt mens de promoterer en virkelig krig som koster tusener av liv hver måned. Det er som å tro at Guri Melby skal vinne valget.

Norske journalister er helt uimottagelige for input utenfra. Det kan bli deres bane. Det foregår nå en rekke ting i politikken som hadde fortjent oppmerksomhet: Erna ligger nede for telling, Sylvi er på vei opp. Hvis hun ikke får høydeskrekk, kan hun gi NRK og mediene en på tygga. De trenger henne, på akkurat samme måte som de trenger Trump: til å være den store, stygge ulven.

Men som amerikanerne sier: «Something’s gotta give», og det er ikke FrP som kneler, det er medienes narrativ. Ingen journalister fra andre medier enn Document ser denne maktkampen mellom mediene og folket.

Vi har et representativt system, men hva hjelper dét når partiene er lukket i nominasjonsprosessen og mediene holder politikerne i bånd som hunder. De eksisterer i et incestuøst system som må brytes.

Nå kan valget gi overraskelser.

Det er ikke filmens Erna som er virkelighetens Erna denne gang. Det er Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. De stiller i en egen klasse. Det er utenkelig at Petter Næss ville laget en film om Stoltenberg-dynastiet og Støres skandaler. Mediene feier dem under teppet.

Stoltenberg glorifiseres i en film om krigen i Ukraina – «Facing War», som Amanda-prisbelønnes. Den vinner dessuten prisen for beste skuespiller, Helga Guren, som avslutter sin takketale med «Fritt Palestina!». Vi som har opplevd 1960-årene, får et déja vu, men alt er mye verre. Den gang hyllet vi FNL/Vietcong – og ante ikke hva det betød. I dag hylles Hamas, og vi vet hva dét betyr. Likevel er det blitt «Saka» for snart alt som kan krype og gå i kulturlivet.

Det er perverst og skremmende.

Vår fremragende pianist Leif Ove Andsnes henger seg på:

Jeg er glad for å være med på støttemarkeringen i Grieghallen kl. 16 førstkommende søndag.
Gratis inngang, og snart full sal, men man kan fremdeles hente ut billetter her:
https://dns.no/folk-mot-folkemord-stottemarkering-for…/
Fra pressemelding :
I stadig økende grad blir det rapportert om omfattende brudd på menneskerettighetene i Gaza. Barn, sivile, helsearbeidere og journalister blir drept, samtidig som en menneskeskapt hungersnød er i ferd med å utrydde alle sivile som er fanget i området. Mange kjenner på uro og avmakt, og det tas nå initiativ til en felles støttemarkering søndag 24. august kl. 16.00.
Kultur, næringsliv og kirke står skulder ved skulder om denne markeringen, i et ønske om å mobilisere bredere enn de tradisjonelle aktørene, på et humanistisk og upolitisk grunnlag.
Arrangementet er gratis, men det blir mulighet til å gi en gave (Vipps) til humanitært arbeid. Det blir musikk, appeller og andre innslag fra scenen. Mer informasjon om programmet kommer.
Dette er en markering for alle som ønsker å gjøre noe. For dem som rammes, for dem som holder ut, og for dem som protesterer mot overgrepene. Dem som har mot og nekter å gi opp, og for alle som jobber for å holde katastrofen synlig.

Initiativtakere:
Siren Sundland, konserndirektør i Sparebanken Vest
Solrun Toft Iversen, teatersjef DNS
Kristin Hjertaker, sogneprest i Erdal
Olav Munch, adm.dir., Grieghallen AS
Helene Frihammer, regiondirektør, NHO Vestlandet
Aslak Sverdrup, styreleder Brann
Jostein Hole Kobbeltvedt, leder, Raftostiftelsen

Leif Ove

Dette er «helt Ibsen»: Samfunnets støtter inngår i en global struktur.

I 2024 skrev vi om prosjektet Reynir:

Den korporative staten hvesser sine klør mot ytringsfriheten

Norske institusjoner går frivillig inn i en maktstruktur som ønsker å underlegge seg demokratiet og folket. Intensiteten i mobiliseringen for Gaza viser at Hamas’ grusomheter ikke er noen hindring. Det er skremmende.

Trump har gjort kampen mot antisemittisme på campus til en hovedsak. Det er klart at norske journalister hater ham. De har over tid sklidd inn i rollen som byrå for Hamas. De palestinske selvstyremyndighetene hører vi nesten aldri noe om. Bare myndighetene i Gaza, som er Hamas.

Denne virkeligheten er for tøff for Erna og Høyre å ta inn over seg. Da heller Bill Gates og aksjehandel.

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at to ektefeller for henholdsvis en statsråd fra Ap og en statsminister fra Høyre havnet i samme type skandale.

I filmen flommer alkoholen. Det drikkes jevnt og trutt, og man avreagerer med enda mer alkohol.

Politikerne og journalistene lever i symbiose i sin egen boble.

Når vi ser dem i studio, er det to aktører som samhandler om å forføre og villede publikum.

Men det er ingen «hjemme». Ingen av dem snakker ærlig, ingen av dem tar inn over seg den verden de tar på seg å tolke og forhandle.

Det renner inn vann fra alle kanter: Nancy Pelosi er USAs Sindre, og hun var en Speaker of the House som ble søkkrik på innsidehandel.

Men det kunne ikke falle norske medier inn å fortelle om denne korrupsjonen.

Norske regissører tror fortsatt at det er høyresiden som fortjener å henges ut.