Utsikt til kjerne­kraft­verk­et i Cattenom øst i Frankrike den 8. september 2022. Foto: Jean-Francois Badias / AP / NTB.

Den danske staten har passivt sittet og sett på et verditap på over 400 milliarder danske kroner siden Ørsteds aksjekurs nådde toppen i begynnelsen av 2021. Nå skal danske skatte­betalere direkte finansiere byggingen av vindturbiner utenfor New York med en kapital­innsprøytning på 30 milliarder av totalt 60 milliarder kroner, fordi ingen andre vil.

Det er en skandale.

At Ørsted må tigge som en ruinert gambler, handler ikke bare om en krise for en bedrift. Det er slutten på illusjonen om at vindmøller og solceller kan bære Europas energi­forsyning. Ikke bare er vindmøllene stygge; nå står de også som stumme monumenter over politisk idealisme. Ørsteds kollaps er symptomatisk for en større europeisk energi­katastrofe som utspiller seg i disse årene.

Når drømmene møter virkeligheten

I august 2025 avlyste Tyskland et anbud på 2,5 gigawatt vindturbiner fordi ingen bød på prosjektene uten statstilskudd. For et sjokk – hvem skulle ha trodd at bedrifter ikke ville tape penger frivillig? Danmark måtte avlyse sitt store anbud på energiøyer av samme grunn.

Tidligere i år opplevde Spania og Portugal omfattende strømbrudd på grunn av ustabilitet i nettet som følge av problemer med reserve­kapasitet og høy produksjon fra sol- og vindparker.

Dette er ikke isolerte uhell, men tegn på den fornybare energiens svakhet: Den krever konstante subsidier og skaper ustabilitet i strømnettet. Den grønne energien vakler som en fyllik mellom overproduksjon og total blackout. Når solen ikke skinner og vinden ikke blåser, må konvensjonelle kraftverk trå til. Når de produserer for mye, blir nettet overbelastet.

Den kommende energi-tsunamien

Mens Europa sliter med ineffektiv og dyr grønn energi, øker strømbehovet dramatisk. Europa står med buksene nede og glor ut over havet, mens energi-tsunamien kommer veltende inn på land. Ifølge Lars Tvede og andre vil kunstig intelligens alene kreve opptil 50 kjerne­kraft­verk i USA innen 2028, noe som er dobbelt så mye som topp­belastningen i New York City. AI sluker kraft som en umettelig Molok. Den nye «resonnerende AI» bruker 50 ganger mer strøm per forespørsel enn for bare seks måneder siden.

I tillegg kommer robot­teknologi, elbiler, varme­pumper, industri­lasere og produksjon av e-fuel. Europa står overfor en energi-tsunami uten noen plan for hvordan behovet skal dekkes.

Konkurrentene rykker – Europa halter

Kina økte produksjons­kapasiteten med 400 gigawatt på ett år. Det er ville tall. Faktisk er det en tredjedel av hele USAs kapasitet. Landet investerer mer i kraftnettet sitt enn resten av verden til sammen. Trump-administrasjonen har imidlertid kunngjort planer om å tredoble USAs kjerne­kraft­kapasitet i løpet av de neste 25 årene.

Europa? De har en genial plan: Steng ned de stabile kraft­verkene og håp på godt vær. Mens Kina bygger, stenger Europa ned. USA planlegger for fremtiden, Europa lever i fortiden. Tyskland nedla sine siste kjerne­kraft­verk i 2023, samtidig som de sliter med de høyeste strøm­prisene i verden.

De ubestridelige fordelene med kjerne­kraft

Hvorfor er kjerne­kraft løsningen på Europas energi­krise? Fordi kjerne­kraften er stabil. Kjerne­kraften er ren. Kjerne­kraften er billig. Ikke å bygge, men på lang sikt. Et moderne kjerne­kraft­verk produserer strøm med en oppetid på 90–95 prosent. Vind­turbiner oppnår 25-30 prosent.

Fra et klima­perspektiv er kjerne­kraft også det beste vi har. Kjerne­kraft slipper ut mindre CO₂ per kilo­wattime enn både sol- og vind­energi når man tar hensyn til produksjon, transport og avhending av anleggene. Et kjerne­kraft­verk på én kvadrat­kilometer produserer like mye strøm som vind­turbiner på 300 kvadrat­kilometer.

Forsynings­sikkerhet er avgjørende. Kjerne­brensel kan lagres i årevis, og Europa ville bli uavhengig av ustabile leverandører. Mens vind­turbiner krever sjeldne jordarter fra Kina, solceller er avhengige av kinesisk produksjon, naturgass av russerne og olje av islamske diktaturer, kan kjerne­brensel leveres fra stabile demokratier som Canada og Australia.

Økonomisk sett er kjerne­kraft konkurranse­dyktig på lang sikt. De høye bygge­kostnadene oppveies av lave drifts­kostnader over en levetid på 60–80 år. Frankrike har noen av Europas laveste strøm­priser takket være kjerne­kraft, mens Tyskland med sin grønne energi har de høyeste.

Teknologisk sett gjennom­går ny kjerne­kraft en revolusjon. Små modulære reaktorer kan bygges i fabrikker og installeres lokalt. Generation IV-reaktorer kan bruke eksisterende atomavfall som brensel og redusere det radioaktive avfallet med 99 prosent. Disse teknologiene er ikke science fiction, men utvikles av ledende selskaper som Rolls-Royce, NuScale og TerraPower.

Våkn opp eller bli irrelevant

Europa kan velge kjernekraft og en sikker fremtid – eller fornybar energi og økonomisk irrelevans. Ørsteds krise er bare begynnelsen på et større sammen­brudd for den grønne energi­drømmen. Mens USA og Kina bygger kjerne­kraft­verk og sikrer sin energi­forsyning, henger Europa etter med utopiske planer om vindmøller og solcelle­paneler.

Politikerne må komme tilbake til virkelig­heten. Kjerne­kraft er ikke fremtidens energi. Det er nåtidens løsning på morgen­dagens problemer.

Kjøp Kents bok her!