Biskopene i Nidarosdomen under Kirkemøtet 2025. Foto: Den norske kirke.

Kjære biskoper,

Dette brevet kommer ikke fra en politiker, ikke fra en aktivist, ikke fra en part. Det kommer fra et medmenneske – men enda mer, fra en som tror. Fra en som bekjenner Jesus Kristus som Herre: korsfestet, oppstanden og kommende i herlighet.

Og derfor må jeg spørre dere, med sorg, med uro og med brennende hjerte:

Har dere mistet troen på deres frelser? Har dere glemt hvem dere tjener? Har dere solgt arveretten for en skål av følelses­politisk grøt – og latt dere føre vill av woke, av anti­kristelig ideologi og av djevelens listige etter­ligninger av rett­ferdighet?

Dere sier dere vil ringe for Gaza. Men ringer dere for korset? For Sønnen? For det navnet som alene kan frelse?

Gaza er ikke en nøytral humanitær tragedie. Gaza er islam – ikke som etnisitet, men som teologi. En åndelig bastion bygget på fornektelsen av Sønnen. Islam forkynner: Gud har ingen Sønn. Evangeliet forkynner: Se, Guds Sønn, som bærer verdens synd. Dere vet dette. Dere vet det dypt i deres dåp, i deres kall, i deres sjel. Og likevel velger dere nå å tie – eller verre: å velsigne den løgn som river ned Kristus og truer Guds folk.

Hva er dette for en teologi? Hva slags biskoper ringer for dem som vil utslette det jødiske folk – bærerne av den pakten som brakte frelsen til verden? Jesus sa: «Frelsen kommer fra jødene.» Har dere glemt det?

Og hva slags tro er det dere nå forkynner? Er det troen som holder fast ved Sønnen? Eller er det en vag, tåkete idé om med­menneske­lig­het, løsrevet fra sann­hetens kjerne?

Carl Gustav Jung, en tenker dere neppe siterer i preke­stolen, ble en gang spurt om han trodde på Gud. Han svarte: «Jeg trenger ikke tro. Jeg vet.» Han talte ikke som teolog, men som en som hadde kjent det hellige – som en som hadde sett lyset og mørket i sjelens dyp, og visste at Gud ikke var idé, men virkelighet.

Og dere – dere som er salvet til å bære navnet over alle navn – tør dere si det samme? Tør dere stå for alteret og si: Jeg vet at min gjen­løser lever? Eller har dere gjort troen om til et ekko­kammer for tidsånden?

Jesus sa: «Den som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matteus 26, 52) Det var ikke en for­dømmelse av rett­ferdig selv­forsvar, men en dom over den som setter sin lit til vold og hevn. Dette gjelder også Hamas, også Gaza, også islam. Den som reiser seg i Guds navn, men fornekter Sønnen, står allerede dømt. Og den som støtter dette i sympati­ens navn, har selv vendt seg bort fra veien.

Dere ringer med kirkens klokker – men til hvilket rike kaller dere folket? Til Guds rike, eller til en jordisk rett­ferdig­het skapt i FN-resolusjon­ers bilde? Dere ringer for Gaza, men ikke for korset. For pale­stinske tårer, men ikke for Guds barns blod. Dere kaller til barm­hjertig­het, men ikke til omvendelse.

Har dere glemt at Herren kommer igjen – med makt og herlighet – for å dømme levende og døde? At han vil kreve regnskap for hvert ord som er talt fra taler­stol­ene, og hvert budskap som er fortiet?

Kjærlighet uten sannhet er løgn. Og løgn kledd i kjærlig­het­ens språk er den mest forførende form for frafall. Evangeliet er ikke senti­mental­itet. Det er ikke moral­filosofi. Det er kors og opp­standelse, dom og nåde, liv og død. Og det tåler ikke forræderi fra sine tjenere.

Vend om. Rens alteret. Forkynn Kristus alene – ikke verdens politiske religioner. Rop ut: Vi vet! Ikke bare tror – vi vet! At Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Ring da – men ring for korset. Ring for dere selv. For dette er ikke bare et spørsmål om Gaza. Det er et spørsmål om deres frelse.

Med sorg, med håp, med bønner – og med den kjærlig­het­en som taler sant, en troende som nekter å tie.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.