Syrisk sivilforsvars­personell fjerner likrester inne i Mar Elias-kirken, hvor en selvmords­bomber sprengte seg selv i luften i Dweil’a i utkanten av Damaskus i Syria den 22. juni 2025. Foto: Omar Sanadiki / AP / NTB.

Man var nettopp ferdig med å skrive om massakren på 200 kristne i Nigeria, da en forferdelig eksplosjon utløst av en selvmords­bomber ødela en kirke i Damaskus, hovedstaden i Syria. Minst 22 ble drept. Og tallet vil stige. Attentat­mannen sprengte seg i luften inne i den ortodokse kirken Mar Elias.

Scenene var grufulle. Le Figaro beskriver dem slik: «I kirken, hvor panikk­slagne mennesker trengte seg sammen, er lukten av død uutholdelig. På gulvet er blodet blandet med menneske­rester.» Ikonet av profeten Elias, som kirken er oppkalt etter, er blitt rødt av spruten.

I noen provinser var det nettopp blitt satt klistre­merker på kirkedørene som påla kristne å forlate Syria eller betale jizya, den historiske skatten som ble pålagt ikke-muslimer under islamsk styre. For det er et kalifat som er oppstått i Syria, og det hilses velkommen av europeiske regjeringer.

At det blir mellom fire og fem tusen kristne martyrer hvert år, at kristne er den mest forfulgte religiøse gruppen i verden, at alle de farligste landene for kristne – bortsett fra det farligste, Nord-Korea – er muslimske land, synes irrelevant. Det holdes null arrangementer eller fora om dette temaet.

Det eneste virkelige folkemordet i Midtøsten og Afrika er mot kristne.

Og det er et drama i tre akter. Den første består av kristne og andre ikke-muslimske urbefolkninger som blir drept. Den andre består av muslimske ekstremister som begår folkemord samtidig som de har oppfunnet et slikt i Gaza. Og den tredje består av Vesten, som ser bort – og medvirker med misforståelser og taushet.

Av de tre største italienske avisene, Corriere della Sera, La Repubblica og La Stampa, er det bare den førstnevnte som har en kort artikkel om massakren.

Og den slags likegyldighet er et forvarsel om hva som kan bli påtvunget Vesten i morgen. Det er på tide å åpne øynene.

I uken som gikk «velsignet» Pietro Parolin, Vatikanets stats­sekretær, den italienske venstre­fløyen, som er imot gjen­opprustning. Er det mulig at kirkens stemme er blitt redusert til den samme som i Det demokratiske partiet i USA eller en hvilken som helst NGO infiltrert av islamister?

«Våpnene må tie» er det ingen som sier om dem som river kristne i fillebiter.

FNs generalsekretær Guterres tier om massakren i kirken i Damaskus, men finner tid til å snakke om orkaner og oversvømmelser.

Og min oppfordring fra tre år siden til den italienske regjeringen om å ta initiativ til en FN-dag mot forfølgelse av kristne, gjelder fortsatt.

I boken «Their blood cries out» forklarer Paul Marshall og Lela Gilbert at for regjeringer og massemedier er tanken om at kristne er ofre, «ganske enkelt helt utenkelig. Bevæpnet med kunnskap om syndene begått i kristen­dommens navn i Vestens historie, blir dagens elite ledet til å tenke på kristne som forfølgere». Dermed «er det lett for en intellektuell elite som har hatt buddhister i Tibet og muslimer i Bosnia på hjertet, å avvise tanken om at kristne kan være ofre på samme måte».

Videoen som viser terroristen med ryggsekken som går inn i kirken i Damaskus, gjør inntrykk.

Og så det som følger deretter.

Vi i Vesten er opptatt med en kolossal operasjon for å fordrive skrekken.

Og skrekken ser alltid nokså lik ut i slike tilfeller.

Alteret i den katolske kirken i Owo er dekket av blodet fra ofrene.

Som i Nigeria, hvor 50 kristne ble drept under messen i en katolsk kirke i Owo.

«I fire år representerte jeg Sveits i Europarådet i Strasbourg», skriver Paul Widmer i Neue Zürcher Zeitung (NZZ). «I de ukentlige møtene mellom ambassadørene fra 47 europeiske land ble forfulgte kristne bare nevnt én gang. Ellers var det taushet.»

Sri Lanka, i likhet med Damaskus.

Da de katolske kirkene i Sri Lanka ble ødelagt av bombeangrep (269 døde), kalte ikke Barack Obama og Hillary Clinton ofrene «kristne», men «påske­tilbedere».

Hva er en «påsketilbeder»?

Hertugen av Cambridge, prins William, besøkte de muslimske overlevende etter angrepet på moskeene i Christchurch i New Zealand. Hvorfor drev ikke den samme medfølelsen den britiske konge­familien til å stoppe i Sri Lanka, deres tidligere koloni, for å møte de kristne overlevende etter massakren som krevde 253 liv, blant dem 45 barn? Hele kristne familier ble utslettet i angrepet.

Det forsettlige drapet på en 8 måneder gammel gutt, Matthew, i en kirke på Sri Lanka, ser ikke ut til å ha rystet eller sjokkert Vesten. Det gikk ikke viralt på sosiale medier, det ble ikke en hashtag, det fikk ikke europeerne til å strømme ut i gatene, det fikk ikke den islamske verden til å gjøre selv­ransakelse, det fikk ikke vestlige politikere eller opinions­ledere til å reflektere alvorlig over hvem som drepte det barnet, eller over dem som fremmer og finansierer islamistisk anti­kristent hat.

Men våre mest anerkjente medier, som ville hatt makt til å løfte frem dette epoke­gjørende dramaet, er for redde til å uttale det mest banale og enkle ordet «kvinne».

BBC-programleder Martine Croxall, som sist uke var hoved­personen i en scene som burde ha blitt kommentert av alle italienske aviser, vet noe om dette.

Croxall slo et slag for sunn fornuft ved å våge å si det usigelige, ved å gi en stemme til et ord som på merkelig vis er blitt forbudt i visse kretser. Hvilket blasfemisk ord brukte hun? «Kvinner».

Det skjedde under en reportasje om hetebølgen. Croxall snakket om en under­søkelse av antall varme­relaterte dødsfall som Storbritannia kan komme til å oppleve med økende temperaturer.

Croxall leste fra tele­prompteren: «Malcolm Mistry, som var involvert i under­søkelsen, sier at eldre og gravide mennesker …». Så stoppet hun opp. «Gravide mennesker»? Hva i all verden er dette for politisk korrekthet? Croxall gjorde opprør mot tele­prompteren og sa sannheten: «Kvinner», med bemerkelses­verdig oppgitthet.

I mediene finnes det en brannmur mot kristne, og den er minst like sterk som muren som hindrer oss i å si ordet «kvinne». Den første innflytelses­rike journalisten som gjør opprør mot den dominerende islamofile tanke­strømmen fremfor tele­prompteren, vil gjøre menneske­heten en stor tjeneste.

Opprinnelig publisert på artikkelforfatterens Substack den 23. juni 2025.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!