Når du er 18 år, er du myndig og kan selv bestemme hvordan du skal leve livet ditt – men det innebærer også at du selv må ta ansvar for alle beslutninger og valg du tar. Dette innebærer ikke at du kan overse alle lover og regler i samfunnet eller der du bor. Frihet kommer under ansvar, og med rettigheter følger samfunnsplikter. Bortsett fra i sosialdemokratiet Norge. Her er vi alle barn av Mamma Staten.

Arbeiderpartiets politiske moteord for tiden er «løft», og i februar lanserte regjeringen et «ungdomsløft» for å få flere unge i jobb – som en utvidelse av den såkalte ungdomsgarantien. Denne «garantien» var igjen et tiltak som Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) innførte 1. juli 2023 som skal gi unge mennesker «tett og tidlig oppfølging for å hjelpe dem inn i arbeid eller utdanning».  Så langt alt vel.

Et tilsynelatende godt tiltak for ungdom som «sliter»

Gjennom «ungdomsgarantien» fra 2023 skal de unge få en «fast kontaktperson i Nav som skal gi regelmessig oppfølging og koordinere hjelp fra ulike instanser.» Men dét er ikke nok: Nå, med det nye «ungdomsløftet», inkluderer statens forpliktelser også å gi ungdommen jobberfaring, oppfølging og utdanning, så de kan «komme seg over terskelen». Det er nemlig hele 100.000 unge som ikke er i jobb eller utdanning, og det er mange som «sliter» og har «issues», og sånn kan vi jo ikke ha det.

Dette høres altså helt glimrende ut, for selvfølgelig fortjener ungdommen hjelp av det offentlige hvis de har dårlige eller fattige foreldre – og stadig flere blir jo fattige i Ap-paradiset Norge. Det er bare en ørliten elefant i dette rommet: Ungdomsgarantien og Ungdomsløftet omfatter slett ikke ungdom mellom 16 og 18 år, eller 20-åringer som er så voksne at de kan få kjøpe sprit. «Ungdomsløftet» omfatter voksne folk opp til 30 år. Trettiåringer! I kid you not!

Når blir man voksen i Arbeiderpartiets øyne?

Hvis du er 25 år og ikke har fått orden på livet ditt, har funnet en retning, tatt ansvar for egne handlinger og din egen livsstil, evner å forsørge deg selv, har sluttet å snylte på andre og generelt gjør din plikt, som voksne skal, så er du i alvorlig trøbbel. Da må du skjerpe deg, og da trenger du ikke mer omsorg og hjelp. Da trenger du en alvorsprat om pliktene dine som samfunnsborger og voksen person. Get your shit together!

Hvis du fortsetter å oppføre deg som et barn når du fyller 30, så burde du umyndiggjøres – ikke få en fast terapeut og sparegris hos Nav som skal leve livet for deg. See? Da har du bevist at du ikke evner å være voksen og oppfylle dine plikter som voksen, og da bør du heller ikke ha de samme rettighetene som voksne. Men det synes ikke arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna:

– I dag er det 111.000 personar under 30 år som ikkje er i arbeid eller utdanning. Nokre av dei er på språkreise på Bali. Nokre av dei er veldig sjuke. Men mange titals tusen av dei kunne vore i aktivitet på ein eller annan måte dersom vi klarte å få tak i dei. Dei vi får tak i, dei lykkast ganske godt, men det tek for lang tid før vi får tak i dei.

En rød klut for voksne 20-åringer

De fleste over 20 år tar ansvar for eget liv – slik voksne skal. De tar en utdannelse, de har en plan, de finner en inntekt, de finner et sted å bo, de finner en kjæreste å dele hverdagen med. Det betyr ikke at det er lett, rettlinjet eller enkelt: De fleste sliter, er fattige, snubler, faller og feiler på veien mot 30, men de tar ansvar og finner løsninger og en vei. For det store flertallet er Brennas ord en rød klut og som å bli stukket i ryggen med banderillas. 

De fleste ansvarlige voksne på 30 år har nemlig aldri hatt råd til å reise til Bali. De fleste sitter med høye studielån, husleie og tidsklemme fordi de jobber samtidig med at de studerer, kombinert med kjæreste, samboer og håpet om å stifte familie uten at man går konkurs i forsøket – for staten straffer alle som finner på å få barn, og lager så mye vanskeligheter den bare kan.

Det er nemlig dette voksne folk skal gjøre og gjør, og det er dette samfunnet er helt avhengig av at voksne folk klarer: forsørge seg selv og sine, ta ansvar for eget liv, og helst skape 2,1 nye skattebetalere pr. kvinne. Men nei da. Norge er styrt av skruller som gir ansvarlige borgere med studielån og tidsklemme finger’n, mens 100.000 unnasluntrere på Bali skal få gratis utdannelse og jobbtilbud. Og alle lurer på hvorfor unge mennesker skyr venstresiden og flokker seg rundt Fremskrittspartiet og konservatismen.

Det er ikke bare det at Brenna og Vestre er bekymret for disse 100.000 som slipper unna livets harde virkelighet. Hun er bekymret for at hun ikke får tak i dem! Som en mamma som etterlyser femåringen sin. Hvorfor har ikke 30-åringen tatt kontakt med Mamma Staten for å få hjelp og omsorg?? Er det virkelig bedre å sitte på Bali enn å sitte på Nav hos din faste kontaktperson?? Yep.

Nav kan ikke løse folks problemer

Bak disse tallene ligger naturligvis sykdom og plager både på kropp, sjel og sinn, og alle har naturligvis forståelse for at mange rett og slett hverken orker, klarer eller evner å leve livet som de selv ønsker eller som omverdenen forventer. Det er disse vi bygger en velferdsstat for – men: De syke er allerede på Nav. De har tatt kontakt. De får hjelpen de har krav på. Brenna etterlyser dem som staten ikke får tak i, for hun har store planer for dem:

Norge kan mangle opptil 180.000 i helse- og omsorgssektoren i framtiden hvis folk i verdens sunneste land fortsetter å blir stadig sykere og avhengig av offentlig hjelp. Regjeringen har som uttalt mål å få 150.000 flere mennesker i jobb innen 2030, og de 100.000 uten utdannelse og jobb som ikke lar høre fra seg, er løsningen for intelligentsiaen i Arbeiderpartiet.

Det regjeringen ikke ønsker fokus på, er at mange av de 100.000 mellom 16 og 30 år som verken er i utdanning, arbeid eller har egen adresse, er kriminelle. De har råd til å dra til Bali, fordi de selger narkotika, stjeler, røver og driver med svindel. De har hverken ønske om eller bruk for Nav, utdannelse, jobb eller hjelp – men herregud: Hvis Nav vil kaste enda mer penger på dem, så hvorfor ikke? Rettigheter er rettigheter, og i Norge er altså 30-åringer «sårbar ungdom».

Problemet som «Ungdomsløftet» skal løse, eksisterer ikke:

Folk under 18 år har foreldre og rettigheter nok fra før. Folk mellom 18 og 30 som er syke, er allerede i kontakt med Nav og får det de har krav på. Folk mellom 18 og 30 som staten ikke får tak i, vil ikke ha søkelys på seg. Og uansett vet absolutt alle at Nav ikke er noen omsorgsperson. Det er et byråkratisk monster som i praksis er en heldagsjobb.

Hos Nav får du det du har krav på etter reglene (etter endeløs saksbehandlingstid, fordi alle skal ha), men de kan ikke hjelpe deg med jobb: Myndighetene la ned arbeidsformidlingen fordi private vikarbyrå ville tjene pengene, men nå kan du altså atter ringe til Nav og forlange at de skaffer deg jobb, utdannelse og et løft i livet.

Bare husk å ringe før du fyller 30. For norsk «ungdom» er ikke som annen ungdom, og Arbeiderpartiet vil gjerne kjøpe din stemme.