En deltager i Pride-opptoget i Mecixo City har på seg en wrestling-maske og bærer et regnbueflagg den 25. juni 2022. Foto: Eduardo Verdugo / AP / NTB.

For bare én generasjon siden var spørsmålet om hvem som er kvinne og hvem som er mann, uproblematisk for de fleste. I dag kan det å stille dette spørsmålet i seg selv utløse sanksjoner, kansellering og offentlig fordømmelse.

Hva skjedde? Hvordan kunne biologiske selvfølgeligheter bli omgjort til ideologisk kampgrunn? Og viktigere: Hvem tjener på denne forvirringen?

Kjønn, sannhet og språkets oppløsning

Tradisjonelt har kjønn vært forankret i biologi: Kvinner føder barn, menn gjør det ikke. Men i vår tid blir denne virkeligheten utfordret av en idé om at kjønn primært er en sosial konstruksjon eller selvdefinert identitet. Resultatet er en situasjon der det å hevde at kvinner ikke har penis, kan oppfattes som diskriminerende.

Språket blir dermed politisert. Nye begreper som «livmorbærer» og «mennesker med testikler» sprer seg i offentlige dokumenter. Dette er ikke nøytrale endringer – det er forsøk på å omskrive virkeligheten.

Postmodernisme og dekonstruksjon: et filosofisk bakteppe

Denne utviklingen er ikke tilfeldig. Den bygger på tankegods fra postmodernistiske tenkere som Michel Foucault og Jacques Derrida, som hevdet at sannhet er et uttrykk for makt. Realitetene er ikke lenger noe vi erkjenner, men noe vi forhandler. Slik blir språket et maktverktøy: Den som kontrollerer definisjonene, kontrollerer også virkelighetsforståelsen.

Denne dekonstruksjonen har skapt et klima der selvidentifisering trumfer biologisk observasjon. Hvis noen sier de er kvinne, så er de det – og din aksept er moralsk påkrevd. Uenighet oppfattes ikke som debatt, men som krenkelse.

Historieløshet og det postkristne vakuum

Historisk sett har samfunn hatt relativt klare kjønnsroller og kjønnsforståelse. Det betyr ikke at alt var rett, men det betydde stabilitet og felles referanserammer. I vårt sekulære, postkristne samfunn er det skapt et tomrom der sannheten tidligere hadde forankring i religion, natur og tradisjon.

I dette vakuumet har identitet blitt en ny hellighet, og å stille spørsmål ved denne helligheten er å begå et sosialt tabu.

Den minste minoritetens makt

Mye av dagens normomveltning skjer med henvisning til beskyttelse av sårbare minoriteter. Men det som starter som rettighetskamp, blir lett en maktkamp. Når en liten gruppe gis uinnskrenket rett til å definere hva som er sant for alle andre, snus demokratiets prinsipp på hodet. Det skapes et klima der flertallet skal tilpasse seg en stadig smalere definisjon av «riktig».

Denne dynamikken fører ikke til fellesskap, men til splittelse. Samtalen bryter sammen. Folk sensurerer seg selv. Kritiske spørsmål blir til «hatprat». Retten til å si: «Dette gir ikke mening for meg» blir fratatt deg under dekke av toleranse.

Cui bono? Hvem tjener på kaoset?

Her er det nødvendig å stille det klassiske spørsmålet: Hvem tjener på dette? For mens vanlige mennesker sliter med å navigere i stadig mer forvirrende normer, sitter teknokratiske eliter, globale institusjoner og ideologisk orienterte byråkrater på definisjonsmakten. Når folk er i konflikt med hverandre om kjønn, identitet og språk, får de mindre kapasitet til å stille spørsmål ved reell maktutøvelse: økonomisk ulikhet, overvåkning, politisk kontroll.

Splittelsen er derfor ikke en bivirkning. Den er en strategi. Divide et impera – splitt og hersk – går igjen som historisk maktprinsipp.

Veien videre: Fellesskap, mot og sannhet

Vi må kunne se hverandre i øynene og si: Jeg ser deg som menneske, men jeg lar meg ikke tvinge til å benekte virkeligheten. Det finnes en vei mellom forakt og underkastelse. Den heter sannhet. Og sannheten bør være grunnlaget for et fritt, demokratisk samfunn.

Vi står ikke bare i en kulturkamp. Vi står i en kamp om virkeligheten selv. Og hvis vi gir opp retten til å si det selvfølgelige, vil vi snart ikke kunne si noe meningsfylt i det hele tatt.

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!