Store mengder søppel passerer hver dag gjennom sorterings­anlegget for avfall ved Haraldrud gjen­vinnings­stasjon på Brobekk i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Siden landfyllingene ble avviklet på 1980-tallet, så avfallet heller kunne utnyttes i fjern­varm­håndtering, som fungerte glimrende: Vi bar varene hjem i solide, værbestandige plastposer med reklame for butikkene, og de samme solide posene ble brukt til å kaste avfallet, så det ikke kom på avveie. Sirkelen var sluttet.

Alt fungerte glimrende i 50 år, men så kom de grønne ekstremistene ut av pikerommet og fikk makt, og du gjenkjenner enhver miljø­fanatiker gjennom fire markører:

• Det blir aldri bra nok, uansett hvilke krav du innfrir.

• De er ofte bedre og mer moralske mennesker enn alle andre.

• De er ofte ufeilbarlige og kan derfor ikke ta feil.

• Hvis noe går galt, er det alltid noen andres feil.

Miljøfanatikere ser seg best egnet til å styre samfunnet mot «fremtiden», fordi disse moralistene med en livsoppgave alltid har «hårete mål», er bedre mennesker og ikke kan ta feil. Det innebærer også at alle «miljøtiltak» de klekker ut i rødvinsfylla, automatisk er erklært suksess på forhånd og kan ikke feile.

Når grønne politikere vedtar noe, så virker det. Simsalabim! Og slik går alle samfunns­eksperimentene deres på trynet: biodiesel fra granbar, karbon­fangst og -lagring, batteri­busser, hydrogen­samfunn, sparke­sykkel­helvete, sykkel­samfunnet, og sist ut er altså avfalls­håndteringen.

Hvor mange plastposer kastet DU i naturen?

Som de fleste har fått med seg, koster en plastpose i butikken nå kr 6,75 – hvorav kr 1,40 går til å dekke butikkens kostnader. Fire kroner går til noe som snedig nok er kalt «Handelens Miljøfond», og naturligvis skal staten ha moms på kr 1,35. Bakgrunnen for dette er EUs «one-size-fits-all»-politikk, som skal redusere antall plastposer til maks 40 i året per innbygger innen utgangen av 2025. Du skjønner: I andre land kaster man kanskje plastposer overalt, men dét har aldri vært et problem i Norge.

Man skal altså løse nok et miljø­problem som ikke eksisterer. Og det skal gjøres med genial (tromme­hvirvel) avfalls­sortering i godkjente plastposter. Denne regulerings­iveren fungerer helt som planlagt: Salget av butikk­plastposer stuper, så da er vel miljø­fanatikerne fornøyd? Nei. Miljø­fanatikere blir aldri fornøyd, og husk: Det er alltid noen andres feil hvis det går galt. Og nå går det galt.

Oslos avfallshåndtering kneler som følge av posefjaset

Nå roper avfalls­sorterings­anlegget i Oslo alarm! Problemene tårner seg opp, og anlegget som har fungert glimrende i årevis, har nå store problemer og jevnlige og store avbrudd. Søplet flyter, og sorteringen fungerer ikke – fordi miljø­politikere er idioter som ikke forstår hva de steller i stand med «visjonene» sine: For i stedet for de solide posene fra butikken, har miljø­politikerne gitt publikum kulørte poser av tynn, ubrukelig plast som revner bare du roper «bø!». Advarslene var mange, men ble naturligvis ignorert.

Det er E24 som har besøkt sorterings­anlegget for Oslo, og der flyter søppelet fordi politikernes «miljø­vennlige» fjoseposer sprekker og sprer søppel overalt. Og ikke nok med dét: Bruken av disse ubrukelige billig­posene har økt voldsomt, fordi plast­pose­avgiften har stoppet salget i butikkene. Og hva gjør folk da? Pakker bøsset sitt i politiker­posene, men hvorfor gidde å sortere det? Det blir jo aldri bra nok uansett.

Du har ikke før fått på plass sortering i tre bøtter, før du må sortere i fem bøtter. Eller sju. Folk er drittlei, skaffer seg ruller med kulørte politiker­poser og bare stapper bøsset ned i samme pose, for du kan ikke vinne uansett. Det er på en måte sivil ulydighet på sitt skitneste – og både grønne og lilla poser blir «misbrukt».

Et Oslo-problem eller en gryende protest?

Avfallsortering har blitt en dyd i norske kommuner, og mens de fleste adlyder blindt, merker man en økende frustrasjon. Ikke bare er «miljø­stasjonene» omgjort til rene canossa­gangen mellom søppel­politi som forlanger rapport, gjennom­siktige poser og hver minste binders skilles fra hver minst papirlapp og pakkes ut av hver minste plastpose. Og fortatt er det ikke bra nok.

Hjemme må matavfall i lilla poser, for det skal bli til biodrivstoff, og restavfall skal i grønne poser for å bli til fjernvarme. Men folk gir litt faen nå, og kaoset som politikerne har skapt, stopper maskineriet stadig oftere, fra ti minutter til hele dagen. Og ved driftsstans hoper søppelet (jeg mener ressursene) seg opp og blir liggende over tidsfristen, og da må uansett alt gå til forbrenning, også det som er riktig sortert.

Alt fungerte altså mye bedre før de grønne politikerne skulle fikse ting de ikke har greie på. Så som bussdrift, samferdsel og menneskelig adferds­psykologi. Grønne politikere forstår nemlig ikke vanlige folk: Folk begynner å bli drittlei hele miljømaset, ikke bare fordi det aldri blir bra nok, men også fordi de ser hvordan disse prosjektene går på trynet på måter ingen miljø­politiker tenkte over på forhånd.

Enorm søppeleksport til Sverige skaper søppelmangel

Det er ikke bare planøkonomiske poser som skaper trøbbel for norsk fjern­varme­bransje. Nå er bransjen i krise fordi den mangler søppel. Ikke fordi nordmenn kaster mindre, men fordi avfalls­eksporten til Sverige har økt dramatisk de siste årene: Hele femti (diesel-)laste­biler med avfall krysser nå grensen daglig. Det betyr at våre fjern­varme­anlegg mister brensel, og derfor sliter de nå økonomisk.

Dette høres så corny ut at man tror det er en aprilsnarr, men nei: Søppel har nemlig verdi for fjern­varme­anlegg, men det har også verdi for staten gjennom avfalls­avgifter. De siste årene har disse avgiftene økt kraftig her i Norge – men ikke i Sverige. Derfor lønner det seg å lesse alt bøsset på lastebiler, kjøre det milevis inn i Sverige og selge det der. Dette gjør altså at norsk fjern­varme­bransje sliter med underskudd.

Nedgang i levert avfall ligger på rundt på 25–30 prosent hos de 14 største anleggene i Norge, og bransjen advarer nå om at 2026 kan bli «et ragnarok» hvis ikke myndighetene stopper avgifts­grådigheten sin – eller gjør svenske myndigheter like grådige. Bakgrunnen er som alltid klima­politikk: CO₂-avgiften som ble innført i 2022, er nå oppe i 538 kroner per tonn avfall. Innen fem år skal den opp i over 1400 kroner. Det undergraver hele fjernvarme­industrien. Og ingen så det komme.

Meningsløse miljøtiltak

EUs krav om at bruken av plast må ned, har ingen relevans i Norge, for nordmenn kaster ikke plast i naturen eller i bymiljøet. De ytterst få miljøsvina som gjør det, vil kaste ting i naturen uansett, og at resten av befolkningen skal få skylda for det, er helt vanvittig. Den særnorske bruken av plastposer var aldri et problem, og trengte ikke fikses. Og siden søpla gikk til fjern­varme­anlegg og ble til energi, er det ingen rasjonell grunn til å komplisere prosessen med å gjøre litt av avfallet om til kostbart biodrivstoff.

Bak dette surret ligger altså et krav fra EU om redusert forbruk av bæreposer gjennom EØS-avtalen. EØS setter også et krav om gjenvinne 65 prosent av avfallet innen 2035, og i dag oppnår vi omtrent 38 prosent. Kravet fra EU er frakoblet all virkelighet og vil ikke bli oppnådd, i likhet med alle andre mål i miljøpolitikken, men det forhindrer nok ikke miljø­fanatikerne fra å øke kravet i nær fremtid, slik man har gjort med klimamålene. Og heller ikke de målene vil bli nådd. Derfor må alle avgifter opp, opp, opp – til folk adlyder!

Løsningen på disse problemene å slutte med tøvet og gå tilbake til systemet som fungerte helt glimrende og problem­fritt i 40 år, men det kommer ikke til å skje: Målet med dagens poltikk er nemlig å endre alt for endringens skyld, og derfor skal vi ikke bevare, beskytte eller videreføre det som fungerer. I stedet skal man eksperimentere med hele samfunnet. Det er dyrt, og derfor kommer miljø­avgifter og renovasjons­gebyr til å øke de neste tiårene.

Det er naturligvis ikke politikernes feil. Det er din feil!

Kjøp Kents bok her!