Tommy Robinson blir arrestert under en demonstrasjon i London den 26. nonvember 2023. Foto: Alberto Pezzali / AP / NTB.

«Autoritær liberalisme». Vi hører begrepet stadig oftere. Men hva betyr det? Begrepet er jo en såkalt oksymoron, en språklig selvmotsigelse, siden det å være liberal jo nettopp betyr å forsvare friheten. Også for meningsmotstandere.

Men liberale eliter bruker institusjonell makt til å sensurere, ekskludere og straffeforfølge politiske motstandere i foruroligende grad. Hva er konsekvensene for demokratiet vårt? Hvordan kan denne nye typen autoritær strømning karakteriseres?

Etter hvert har en del ekte fritenkere gitt noen svar, blant andre psykologiprofessor Luke Conway, som i fjor utga en bok om fenomenet autoritær liberalisme.

Den autoritære liberalismens undertrykkelsesmekanismer

Et av de mest slående trekkene ved de liberal-autoritære, er den intellektuelle latskapen deres. Til tross for at de hevder å tilhøre en opplyst og moralsk rettferdig klasse, viser de bemerkelsesverdig liten interesse for synspunkter som ikke gjenspeiler deres egne.

Dette ser man tydelig i domstolene, i utdanningssystemet og i mediene, som preges av en skremmende mangel på politisk pluralisme. De ansetter og inviterer bare de «ekspertene» som bekrefter deres egne overbevisninger. Tenk bare på hvordan den liberale eliten har håndtert diskusjoner om innvandring, islam, Brexit, EU, Ukraina-krigen, Trump, høyrepopulisme eller covid-19.

En annen viktig markør er hvor besatt de er av «feilinformasjon».

De liberal-autoritære har forvandlet vitenskapen fra et åpent undersøkelsesverktøy til en hellig tekst der kjettere brennes på medienes bål. De klarer ikke å håndtere usikkerhet og kompleksitet, og derfor må de kontrollere informasjonsflyten. Vi så dette under covid-19-pandemien, der all motstand mot «vitenskap» ble omdefinert som «misinformasjon».

Vi ser det også med fremveksten av «faktasjekkere» i medier som selektivt identifiserer «falske nyheter» – nesten alltid fra konservative kilder. Nå har X heldigvis blitt et slags fristed hvor det er like mange liberale som konservative. Hold nå opp! Det er da for galt. Så ettersom de liberale ikke kunne tvinge Musk til å sensurere, måtte de emigrere til Bluesky.

Inngrep mot politiske motstandere

Sensurimpulsen manifesterer seg over hele Europa i konkrete juridiske og politiske inngrep – i «lawfare», der rettssalene blir politiske slagmarker og dommernes kapper skjuler partisoldatenes uniformer.

I Frankrike hindret domstolene nylig Marine Le Pen i å stille til valg som presidentkandidat i 2027.

I Romania har den populære høyrekandidaten Călin Georgescu blitt utelukket fra presidentvalget.

I Italia undergraver domstolene systematisk regjeringens demokratisk vedtatte migrasjonspolitikk.

EU-byråkrater har febrilsk kastet seg over sensurens glatte verktøy, samtidig som de med fromme miner forkynner demokratiske verdier.

I Tyskland ønsker mange å forby AfD, og den nye regjeringen har planer om å slå ned på «hat og hets» og «informasjonsmanipulering» – som er kodeordet for sensur av konservative synspunkter.

Storbritannia representerer kanskje det mest ekstreme eksempelet.

Islamkritikeren Tommy Robinson sitter i isolat, mens Lucy Connolly har fått nesten tre års fengsel for én enkelt kontroversiell tweet etter angrepene i Southport. Britisk politi foretar rundt 12.000 arrestasjoner årlig på grunn av ytringer på nettet. Det hersker et todelt rettssystem der ytringer straffes hardt, mens grove overfall, antisemittisme og drapstrusler, som ofte begås av innvandrere, behandles bemerkelsesverdig mildere.

Hva annet er dette enn rettferdighetens selektive blindhet?

Selvbedrag og institusjonell makt

Det mest avslørende aspektet ved den autoritære liberalismen er dens bemerkelsesverdige uvitenhet om sitt eget maktmisbruk. Som Conway påpeker, har venstreorienterte psykologer på universitetene i flere tiår utelukkende fokusert på høyresidens autoritarisme, mens de har ignorert det venstreorienterte motstykket.

Dette gjenspeiler den åpenbare venstreorienterte skjevheten på universitetene, der forskning som interesserer liberal-autoritære (som å fremstille konservative som «avvikende», «rasistiske» og «populistiske») dominerer, mens andre perspektiver bagatelliseres eller ignoreres.

De liberale-autoritære er også mestere i «gaslighting». Når folk opplever problemer med innvandrere, får de vite at det ikke finnes noen problemer i det hele tatt; det er i stedet deres egen rasisme som får dem til å tro det. På tilsvarende måte fornekter liberale sine egne autoritære tendenser, mens de projiserer dem over på sine motstandere.

De liberal-autoritære har også flyttet inn i skolen, hvor de påtvinger elevene kritisk raseteori. Samtidig hevder de at slikt ikke skjer. Og så fremstiller de all motstand mot denne agendaen som «autoritær undertrykkelse» eller «kulturkrig».

Det samme gjelder kjønnsdebatten.

Trusselen mot demokratiet

Med sin intellektuelle latskap, sin fiendtlighet mot annerledestenkende og sin besettelse av «misinformasjon» er liberalistene blitt en stor trussel mot demokratiet.

Det skyldes ikke bare at den autoritære liberalismen er et instrument for elitens makt, men særlig fordi den ofte går under radaren som en spesielt ansvarlig og opplyst – og frihetselskende – grunnholdning. De liberale påstår at de forsvarer liberale verdier, samtidig som de tråkker på dem. De poserer som frihetens voktere, men smir lenker av nye former for undertrykkelse.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.