Norsk barnevern får inter­nasjonal opp­merk­som­het, og deres bedrifter har gitt inspirasjon til en ny spille­film. Regissør Mungiu tegner et treffende bilde av det systematiske makt­over­grep­et. Kino­premiere i morgen, fredag 4. september.

En familie flytter fra Romania til en liten bygd i Norge. Snø­dekkede fjell skjermer bygden fra omverdenen, og over vannet ligger en kald dis. Familien blir godt tatt imot av lokal­samfunnet på skole og jobb. Hjemme er det bønne­møter og bibel­lesing i stallen. På fritiden gjør barna rampe­streker med den gærne nabo­jenta.

Skolen gjør sitt for å inkludere barna, men det blir ganske fort tydelig at alt ved religionen deres ikke tolereres av alle lærerne.

Under hverdagens idylliske overflate lurer det farer som truer med å trekke familien ned i et mørkt helvete. En nesten allmektig institusjon skal bestemme familiens skjebne.

Møte med en annen kultur

I åpningsscenen tar den rumenske faren tak i datteren og holder henne inntil seg. — Du må lære deg å innrømme at du har tatt feil, sier han til henne.

Det kunne vært en beskjed til det norske barnevernet.

Familie flytter til Norge for å få hjelp av besteforeldrene med de fem barna. Moren i familien er norsk. De er kristne, og blir del av et trossamfunn. Men deres tro er ikke like velkommen blant alle i bygda. Klasseforstanderen til to av barna i søskenflokken tar kontakt med barnevernet. Hun bekymrer seg for vold i hjemmet og for deres religiøsitet. På skolen er det frihet til å elske hvem man vil, men ikke religionsfrihet, får vi vite.

Barnevernet kontaktes. Så settes maskineriet i gang. Tvangshenting på tynt grunnlag, avhør som inneholder feil, kritikkverdig samarbeid mellom barnevern og politi.

Foreldrene blir fortalt at barna skal være borte en kort stund, mens saken deres undersøkes. Dager og uker blir til måneder. Hos politiet blir faren presset til å signere på en gjengivelse av avhøret som ikke stemmer, med løfte om at han kan forklare seg senere. Barnevernet samarbeider med politiet og vil ha en straffesak mot foreldrene for vold opp for retten, før den sivile rettssaken om omsorgsovertakelse kommer opp. Sannsynligvis slik at det skal bli lettere å ta barna deres.

Film med nerve

Skuespillet i filmen er litt slapt i starten, men det tar seg opp. Når barna blir tatt kan jeg kjenne sinnet i kroppen, og blir frustrert over maktarrogansen familien møter hos myndighetene som skal «ta vare på barna» deres. De evner ikke å se hvilken skade de gjør når de tar barn fra foreldrene sine. Eller kanskje de gjør det. Man får også følelsen av at de får en viss nytelse av å sitte i en maktposisjon.

Foreldrene innrømmet å ha gitt barna klaps på rompa når de ikke oppførte seg. Dette ble vridd om til vold under rettssaken.

Filmen er bygget på en sann historie. Den norsk-rumenske familien Bodnariu som fikk barna tatt i 2014 klarte å mobilisere til internasjonal motstand mot det norske barnevernet.

Sann historie

Og hvem havnet jeg ved siden av da jeg kom inn i salen? Lillian Gran, som står i sin egen barnevernsak. Vi så filmen sammen, og tok en prat utenfor etterpå. Jeg spurte henne hva hun syntes.

— Forferdelig. Det var hjerteskjærende å se på, fordi den ligner så på virkeligheten.

Lillian Gran opplevde selv å få barna sine tatt, etter at hun ba barnevernet om hjelp. I etterkant ble hun arrestert, da hun hadde kontakt med sin egen datter. Til sammen satt hun innesperret i et halvt år, både i fengsel og på tvungen psykiatrisk institusjon.

Lillian sier hun ser det norske bygdetrollet klart i filmen. Det virker ikke som om noen prøver å gjøre noe galt. Læreren er bare bekymret og vil varsle, så tar hun kontakt med barnevernet. Men alt blåses ut av proporsjoner.

Allikevel må vi huske på en ting: selv om noen ønsker å beskytte barna, og varsler av bekymring, så er det et stort system som tjener mange penger når barn tas fra sine foreldre. Barnevernet har samlede driftsutgifter på 25 milliarder kroner i året. De generer penger for private selskaper. Kommuner tjener penger når barn tas med akuttvedtak.

— Ytringsfrihet og religionsfrihet har vi ikke i Norge, sier hun.

Gran la merke til hvordan foreldrene i filmen ikke fikk vite om sine rettigheter og ikke fikk med seg advokat inn i avhør eller innsyn i dokumenter i forkant.

— Hvordan bruker de begrepet «barnets beste»? Du hører at barnevernskonsulenten bruker det, men hva legger hun i det?

Document har intervjuet Lillian Gran ved flere anledninger, også sammen med Einar Salvesen, som var sakkyndig psykolog for den norsk-rumenske familien som filmen er bygget på.

Han forteller om det følelsesløse systemet foreldrene møtte.

Også jurist Marius Reikerås var involvert i saken, da den kom opp i den europeiske menneskerettsdomstolen. I et intervju på Documents Brennbart forteller han litt om mobiliseringen av den internasjonale motstanden.

Når jeg ser en film som Fjord kjenner jeg det på kroppen og håper den kan vekke flere nordmenn opp for å se hvor skrekkelig virkeligheten kan være. Samtidig er jeg redd for at de aller fleste vil se på den som fiksjon, og fortsette å sove. Historiene på Brennbart er påminnelser om at skrekken ikke bare finnes på film, men også er en del av det Norge vi ønsker å tro er så perfekt.

Fjord er regissert av rumenske Cristian Mungiu, og spilt inn på Nordvestlandet. Filmen vant Gullpalmen i Cannes i mai. Den hadde Norgespremiere på Den norske filmfestivalen i Haugesund i august. Og har premiere på norske kinoer fredag, 4. september.