Etter 42 år som journalist i den franske venstre­avis­en Libération takker Jean Quatremer for seg. Han kjenner seg ikke lenger igjen i en venstre­side som har gått full­sten­dig av hengslene.

Woke og islam-venstre opp­fører seg som fascist­er, men det er de som har tatt over venstre­siden, kon­sta­ter­er Quatremer i et offent­lig avskjeds­brev som den 29. juli ble offentliggjort i det konservative franske nyhetsmagasinet Le Point.

Libération er ikke en hvilken som helst avis, det er avisen Jean-Paul Sartre og Serge July grunnla i 1973, ikke lenge etter sekstiåtteropprøret, som til denne dag er forblitt et slags hovedorgan for venstresiden i Frankrike. Og som en bærebjelke gjennom årtier er Quatremer ikke en hvilken som helst journalist.

Men noe var skjedd med omgivelsene. Etter hvert ble antisemittismen stueren blant hans åndsfeller og kolleger, et autoritært meningsklima likeså. Det er derfor ingen tvil om at hans goodbye to all that svir ekstra hardt for en stadig mer radikal fransk venstreside.

7. oktober 2023 forandret alt. Quatremer avviste at Israel, som han anser for å være demokratisk, har begått noe folkemord i Gaza. Dét falt ikke i god jord blant kollegene i Libération.

69-åringen innleder avskjedsbrevet med et varmt portrett av avisen slik den var i begynnelsen som en «fri, kaotisk, dissidentisk og nonkonformistisk avis».

Der sameksisterte uventede og lidenskapelige mennesker, folk som brukte tiden på å krangle offentlig – noe som ville vært umulig i andre stive og institusjonelle aviser – for så å forsones over et glass eller en middag. Vi var ikke redd for noe, og aller minst for dem som ikke tenkte som oss; tvert imot søkte vi konfrontasjon med dem. Vi ville aldri ha sensurert noen eller noe (med noen få unntak, det må vi innrømme). Det var forbudt å forby, en arv fra mai 1968 som vi kunne være stolt av, selv om det av og til skjedde utglidninger som «Libé» hadde mot til å innrømme, i motsetning til mange andre aviser. Og det var helt akseptabelt å knuse serviset og sette føttene på bordet.

Men alle gode ting tar slutt, konstaterer han idet han tar farvel. Han takker ledelsen, eierne og «de fleste» kollegene, innen han begrunner hvorfor han går.

Jeg tilhører den sosialdemokratiske venstresiden som bekjemper religiøs obskurantisme i alle former, rasisme, antisemittisme, diskriminering, hat mot muslimer, sexisme, homofobi, sosial urettferdighet, autoritære regimer osv. Den som anser individuelle og kollektive friheter, særlig ytringsfriheten, som hellige, og som ikke går på akkord med rettsstaten og republikken.

Men denne venstresiden er ikke bare havnet i mindretall, den holder på å bli borte, observerer Quatremer.

Av frykt for å bli beskyldt for «islamofobi» eller nykolonialisme, eller – mer kynisk – for å sikre seg stemmer fra bestemte grupper, tolererer en del av venstresiden i politikken og mediene homofobiske, kvinnefiendtlige, transfobiske holdninger, den tolerer holdninger som er imot sekularismen og ytringsfriheten, og den inngår allianser med en klerikalisme den er imot.

Det siste viser til alliansen med islam. Men er venstresiden egentlig imot islam?

Den er i alle fall imot jøder:

Siden pogromen 7. oktober har den forvandlet fiendtligheten mot Netanyahu-regjeringen – som jeg fullt ut deler – og den legitime støtten til den palestinske saken til en voldsom antisionisme, som er et skalkeskjul for en uhemmet antisemittisme, slik Vladimir Jankélévitch så treffende forstod, og som er en fornektelse av verdiene ikke bare til venstresiden, men til republikken. Man demonstrerer foran synagoger, man angriper jøder, man roper «Heil Hitler!» under demonstrasjoner, man forbyr intellektuelle, kunstnere, forskere og journalister å ytre seg fordi de er jøder og dermed sionister og dermed «folkemordere».

Og slik er «antifascistene» selv blitt som fascister:

Man stempler alle, jøder eller ikke, som fascister dersom de ikke følger denne linjen, i kraft av en ny type antifascisme som i sin vold – noen ganger dødelig – ligner som en tvillingbror på det den påstår å bekjempe.

Også Quatremer synes omgivelsene begynner å minne om Sovjetunionen:

Akkurat som i Sovjetunionens og Kominterns glansdager, skaper tankepolitiet en ideologisk terror ved hjelp av fordømmelser, ærekrenkende anklager og en kultur av utestenging. Man nazifiserer jødene, man anklager Israel og jødene over hele verden for folkemord, slik man tidligere anklaget dem for gudsforbrytelse, man benekter Israels rett til å eksistere – noe som ikke gjelder for noe annet land – man anser at antisemittisme i bunn og grunn er en mening som alle andre, og ikke lenger en verdi man ikke kan gå på akkord med …

Dobbelstandardene er skrikende:

Ja, alt dette er tillatt. Men å fordømme antisemittisme og antisionisme, å forsvare Israels rett til å eksistere, å stille spørsmål ved påstanden om at dette landet begår folkemord eller forårsaker hungersnød, å påpeke at Hamas-terrorister bruker sivile som menneskelige skjold, å stille spørsmål ved islamistenes utnyttelse av UNRWA eller FN – nei, det går ikke!

Likevel sier jeg dere dette, jeg som ikke er jøde: Antisemittisme i alle sine former, selv de mest skjulte, er et ubestridelig tegn på hat mot republikken, frihetene, rettsstaten, likheten og humanismen. Den er en forløper for totalitarisme.

Venstresiden vil bare ha frihet for seg selv, fastslår Quatremer:

Denne nye venstresiden, som velter seg i antisemittisme, forsvarer ytringsfriheten … til å uttrykke den samme oppfatningen som den selv har. Den skiller mellom «gode» og «dårlige» ofre i stedet for å forsvare hele menneskeheten. Den fornærmer og sverter dem som ikke står til tjeneste for dens propaganda, løgner og hat. I motsetning til hva tilhengerne av denne venstresiden – som ikke lenger er venstreorientert annet enn i navnet – har hevdet siden 7. oktober, har jeg aldri forvekslet muslimer med islamisme, eller palestinerne med Hamas og dets tilhengere. Den som anklager meg for rasisme, islamofobi – en anklage som bare dreper dem som blir utsatt for den – og for fascisme, er enten en idiot eller en drittsekk, eller begge deler.

Quatremer kjenner ikke venstresiden igjen, og han holder ikke lenger ut luften han lenge har pustet i. Det er «rødegardistene» sin skyld.

De utgjør riktignok langt fra flertallet i avisen, og enda mindre i ledelsen, men ved hjelp av trakasseringsmetoder som er velprøvde på ytterste venstrefløy, klarer de å gjøre luften uutholdelig for meg. Derfor trekker jeg meg tilbake. Jeg tar tilbake min frihet, for den er min mest dyrebare eiendom. Jeg har ikke tenkt å gi avkall på den minste del av den.

Quatremer melder overgang til nyhetsmagasinet Marianne.

Til leserne sier jeg: Vi ses på andre plattformer, der jeg vil fortsette å la min stemme bli hørt og forsvare de verdiene og den journalistikk jeg tror på.

Jeg håper at flertallet av dere vil fortsette, slik jeg har forsøkt å gjøre de siste årene, å forsvare Libération mot dem som ønsker å ta avisen som gissel i navnet til en ideologi som strider mot avisens verdier.

Venstremenn av denne støpningen er lette å like – og mange av oss har kjent dem, frekventert dem eller hatt dem som lærere.

Det er utvilsomt mange på venstresiden som i dypet av sitt hjerte ønsker å gjøre som Quatremer. Men den som skal gjøre det, trenger kanskje spesielt mye mot. Og den som ikke er spesielt ung, må være forberedt på et liv som er litt vanskeligere. Men lett er det heller ikke å leve det livet som folk man ikke lenger liker, forventer av en.