Det går mange elefanter omkring i Arendals gater. De vanker helst nede ved havna, rundt Pollen. Ingen ser dem. Ingen vil snakke om dem. Ingen vil vedkjenne seg dem. Det er ikke samme som trampet rundt Pollen for 140 år siden. Disse er flere og mye større.

Den elefanten, som førte til Arendals-krakket i 1886, førte til økonomisk ruin for de formuende i Arendal og vedvarende arbeidsløshet og stor nød og fattigdom for resten av befolkningen i Arendal og Nedenæs Amt.

Elefantene som går rundt Pollen under Arendals-uka, har potensial til å bringe hele landet ut i nød og vedvarende fattigdom. De er synlige for de som vil se. Men bare noen ganske få tør snakke åpent om dem.

De besøkende til Arendals-uka blir ubehagelig påminnet om at noe ikke er som det skal være, når de, på vei til en forlenget ferieuke med overflod av reker og øl på skattebetalernes regning, må passere det store og spøkelsestomme Morrow-bygget langs E18.

Som skipsreder Axel Nicolay Herlofson, snakker de om alt mulig annet enn elefanter. Som i 1886 er virkelighetsflukten og skuespillet det samme. Omfanget og konsekvensene av det krakket vi alle skjønner må komme, er bare mye, mye større.

Morrow-fadesen er bare et forvarsel. Drøyt 5 milliarder kroner er blåst, mesteparten statens penger, dvs. dine og mine penger. Drømmen om en batterifabrikk og 2.500 arbeidsplasser (10.000 med alle ringvirkningene som kommunen fantaserte om), kan arendalittene se langt etter. De 180 som fikk jobb der en stakket stund, går nå på NAV, sammen med en fjerdedel av Arendals øvrige arbeidsføre befolkning.

Hele skuespillet i Pollen – de selvforherligende flosklene, de endeløse panelene om «fargerikt fellesskap», «grønn omstilling», «inkluderende arbeidsliv», «bærekraftig vekst» og det «vitale demokratiet» – kan minne om skuespillet og svindelen som forårsaket Arendalskrakket i oktober 1886.

Dét var ikke bare et uhell på børsen. Som ‘Roy’ påpekte i et kommentarfelt, var det historien om hva som skjer når samfunnets ledende sjikt velter seg i andres penger, fortaper seg i sine egne falske fortellinger og fullstendig mister kontakten med den rå, fysiske og økonomiske virkeligheten.

I 1886 var Arendal Norges ubestridte sjøfartsby, en maktbastion bygget på generasjoner med kystkultur og rederivirksomhet. Banksjef og skipsreder Axel Nicolay Herlofson drev Arendals Privatbank. Han forfalsket regnskapene systematisk og drev en lyssky operasjon lik en Ponzi-svindel, for å tette hullene i egne stormannsgale spekulasjoner.

Han holdt fasaden oppe i årevis. Da korthuset kollapset, ble banken slått konkurs. Herlofson forsøkte å flykte, men ble arrestert på kaia i Kristiansand og dømt til seks års straffarbeid som festningsslave på Akershus. Sjokket var totalt. Hundrevis mistet arbeidet, bedrifter gikk over ende, arbeidsledigheten i området eksploderte, og de som kunne, flyttet bort.

Krakket markerte slutten på Arendals storhetstid som sjøfartsmetropol. Det tok generasjoner å komme seg. Det kan være grunn til å spørre seg om Arendal noensinne kom til hektene igjen. Agder, og særlig gamle Øst-Agder og Arendals-regionen, scorer dårlig på de fleste sosio-økonomiske parametere.

Nye tall fra NAV viser at nesten hver fjerde person i Agder (23,2 %) i arbeidsfør alder, mellom 20 og 66 år, står utenfor arbeid og utdanning. Det er enda flere i selve Arendals-regionen. Det er flere enn landsgjennomsnittet utenfor arbeid, flere i lavinntektsgruppen, flere med lavt utdanningsnivå og flere på trygd, osv.

Av de drøyt 700.000 som sto utenfor arbeidsstyrken i Norge i 2025, mottok 457.000 trygd fra NAV. Det representerer enorme beløp i tapt verdiskapning, tapt skatteinngang og økte sosiale utgifter. Det må de som arbeider, dekke inn i form av økte skatter.

De mange som kan jobbe, men som ikke gjør det, er nettopp en av de store elefantene som ingen tør snakke om i Arendal. For de er også velgere. Og de er mange. Alle skjønner at det ikke er noen rimelig forklaring på at vi har dobbelt så mange på trygd og dobbelt så mange på sykelønn i Norge, som i våre naboland.

Helsetilstanden er ikke noe dårligere i Norge. Men det er det ingen som våger å si. Derfor tør ingen, fra Rødt til Frp, å gjøre noe med sykelønnsordningen. Det er heller ingen som tør å innrømme at vi har skjult en stor del av den reelle arbeidsledigheten i en oversysselsatt, forvokst og svært kostbar offentlig sektor.

33 % av arbeidsstyrken i Norge jobber nå i det offentlige. Hadde det vært like mange som jobbet i det offentlige i Norge som snittet i OECD (18,4 %), ville arbeidsledigheten ikke vært på 4,3 %, men 18,9 %! Men det er det heller ingen som tør si. Dét er en av de største elefantene i Arendal.

Og ingen tør si at den ikke-vestlig innvandringen spiser opp hele det årlige uttaket fra Oljefondet, som en følge av den lave arbeidsdeltakelsen i disse innvandrergruppene, det høye forbruket av sosiale ytelser, den lave skatteinngangen og merbelastningen de representerer på den samfunnsmessige infrastrukturen, som sykehus, veier, jernbane, mm.

Dén elefanten er i ferd med å rasere velferdsstaten. Det kostet oss 560 milliarder i 2025 og vil koste storsamfunnet, dvs. de som jobber og betaler skatt, stadig mer i årene som kommer.

Om vi ikke hadde hatt den ikke-vestlige innvandringen kunne oljeprovenyet dekket hele den personlige inntektsskatten. Du og jeg kunne brukt skattepengene til helt andre ting. Men det er det selvsagt heller ingen som vil snakke om under Arendals-uka.

Og mens beredskap er et av hovedtemaene under årets Arendals-uke, så er det ingen som tør spørre om hvorfor PST har fjernet venstreekstremisme fra trusselvurderingen, eller hvorfor VG omskriver islamistisk terror til «voldelig ekstremisme».

Den elefanten er stor nok for alle som vil se. Forekomsten av høyreekstrem terror i Europa siste 10-år er kun en brøkdel av forekomsten av islamistisk og venstreekstrem terror. Likevel fremstilles det som om det var motsatt. Selv EU benekter det ikke i deres statistikker. Men PST og VG gjør det i Arendal!

Eskapismen og virkelighetsflukten i Pollen i 2026 har mange likehetstrekk med løgnen og svindelen som førte til Arendals-krakket i 1886. Konsekvensene kommer bare til å bli mye større. De vil bli landsomfattende.

Nøden og elendigheten som fulgte med Arendals-krakket tvang fram stiftelsen av arbeiderforeningen Samhold, som igjen direkte ledet til opprettelsen av Det norske Arbeiderparti i Barbu året etter, i 1887.

Det er noe av ironien. Arbeiderpartiet er hovedansvarlig for de mange elefantene ingen tør snakke om på Arendals-uka, etter hvert godt støttet av Høyre og de andre stortingspartiene.

Men i stiftelsen av arbeiderforeningen Samhold, ligger det både håp og fortvilelse. En krise etterlater sår som ikke gror, men den kan også skape politisk nyorientering. I 2026 forfalskes regnskapene og realitetene fortegnes på en mer sofistikert, men ikke mindre virkelighetsfjern og samfunnsskadelig måte.

Støre og Arbeiderpartiet – og store deler av det politiske og byråkratiske etablissementet som flokker seg til Pollen – snakker om grønne arbeidsplasser, industriell renessanse og sosial bærekraft mens de pøser offentlige milliarder inn i prosjekter som Morrow.

Resultatet er konkurs, tapte statlige lån og garantier i fleremilliarderkronersklassen, en region, som til tross for Arendals-uka, fortsatt sliter med strukturelt utenforskap, og et land, som på flere viktige samfunnssektorer, samtidig er i ferd med å bli kjørt i grøfta.

Krakket i 1886 var brutalt, men lokalt. Dagens versjon er mer diffus, spredt over flere sektorer og politisk legitimert, men konsekvensene for de som står utenfor kan bli like brutale og langt flere vil rammes. Det er nasjonens fremtid den politiske eliten har satt i spill.

Spørsmålet det er grunn til å stille seg, er om det vil få politiske konsekvenser, eller om skuespillet bare vil fortsette? Vil Frp ta over som det bærende regjeringspartiet? Og i så fall, vil Frp avsløre elefantene og gjøre noe med dem når de kommer i posisjon? Eller vil de falle inn i de samme illusjonene som Arbeiderpartiet og Høyre før dem?

Eller må det en helt ny politisk bevegelse til – en som tar utgangspunkt i den samme nøkternheten overfor elitefortellinger som Samhold gjorde i Barbu utenfor Arendal i 1887?

Kan befolkningen i landsdelen på nytt bli arnestedet for en politisk vekkelse som setter virkeligheten foran flosklene, sannheten foran bedraget og politisk ærlighet foran politisk svindel?

Om man tar seg en tur til Sørlandssenteret, er det liten grunn til optimisme. Om en ser på erfaringen fra da Frp kom i regjeringsposisjon i 2013, er det enda mindre grunn til å være optimistisk. Og om en ser på programmet til Arendals-uka, er det liten grunn til å tro at noe vil endre seg.

Arendals-uka er blitt en årlig ritualisering og bekreftelse av status quo: en midlertidig oppblomstring av snakk, nettverk og selvbekreftelse i en by som resten av året bærer preg av de strukturelle problemene den samme eliten helst ikke snakker om.

Besøk Arendal i oktober. Da ser du ikke mye til resultater fra alt snakket under Arendals-uka, men en by på størrelse med en gjennomsnittlig amerikansk kirkegård, bare dobbelt så dau, for å sitere en annen sørlending, som omsider selv er dau.

Arendalskrakket i 1886 minner om at når de ledende lagene mister grepet på den rå økonomiske virkeligheten, må vanlig folk betale regningen. Men også at politisk fornyelse noen ganger fødes ut av nettopp den smerten. Sånn sett representerer 1886 et håp.

I mellomtiden er det all grunn til å synes synd på arendalittene. Først ble de lurt av sugerørsfolkene i Morrow. 5 milliarder ut av vinduet.

Deretter ble de lurt av sine egne politikere. 10.000 arbeidsplasser ble til 0.

Og hvert år i en uke i begynnelsen av august, blir de lurt på nytt av den politiske eliten som kommer ens ærend fra Oslo til Arendal for å spise reker og drikke øl på deres og andre skattebetaleres regning.

På samme måte som de ble lurt av skipsreder Axel Nicolay Herlofson i 1886.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester