Jeg tror omfanget av statens sløseri og misbruk av skattemidler nå er godt kjent, i hvert fall for lesere av Document og følgere av Sløseri­ombuds­mann­en. Og mest sannsynlig for mange flere.

Jeg trenger neppe å repetere dette. Jeg vil dog påpeke at vi får stadig mindre velferd via tjenestene vi tror vi betaler skatt for. Eldrepleie, helsevesen, politi, skole, infra­struktur – alt som er viktig for innbyggerne, forfaller. Men skattenivået faller ikke. Tvert imot: Det øker. Inntekts­skatten står stille, men skatt og avgifter på andre ting øker. Vi har i dag muligens norges­historiens mest kreative regjering når det gjelder å finne nye ting å skattlegge.

Skattepengene våre går med andre ord ikke til de tingene vi tror de går til. I stedet går de til EU, regn­skog­fond i Brasil (30 milliarder på et blunk nå nylig), innvandring, klima­tiltak som aldri kommer til å påvirke klimaet, korrupte batteri­fabrikker og terror­finansiering.

Neppe ting som folk ønsker at skatte­pengene deres skal brukes på. Men vi blir aldri spurt.

Vet du forresten at den opprinnelige intensjonen med Oljefondet var å gi folk skatte­lette, og – hvis mulig – fjerne all inntekts­skatt? Dette ble dessverre aldri lovfestet, men kun lagt inn som en klausul. Et ønske. Faktisk er Oljefondet i dag så stort at all inntekts­skatt til staten kunne nulles ut (400–500 milliarder i året, tilsvarende det som tas ut av fondet). I det minste kan man redusere inntekts­skatten kraftig på lave lønninger.

Men skjer dette? Nei. Politikerne bruker i stedet Oljefondet til å finansiere egne karrierer og smøre fremtidige arbeids­givere. Landet Norge? Det råtner på rot. Nødvendige tjenester til folket opprett­holdes på et minimum. Visse kostbare medisiner som våre fattigere naboland tilbyr sine innbyggere, nektes pasienter i det mye rikere Norge. Skatte­lette kan vi se langt etter.

Vi kan også se langt etter Oljefondet. Fondet kommer aldri til å bli brukt på etniske nordmenn. Noen kritiske røster har spurt «når skal fondet deles ut til nordmenn»? Men når despoter som Gahr Støre og Stoltenberg sitter ved roret, fremføres bønnen for døve ører.

Det som må til, er en holdnings­endring hos nordmenn. Vi er vant til at landet er velstyrt, og vår holdning klarer ikke å omstille seg til nye tider, selv om våre øyne ser hva som skjer. Dette kalles kognitiv dissonans og er en slags ubehagelig mental limbotilstand hvor vi oppfatter den nye virkelig­heten, men vår nevrologiske respons sitter fast i den gamle og tillits­fulle holdningen til myndighetene.

Mange lesere av Document befinner seg i et slikt limbo. Forestill deg da hvor vanskelig det er for den hjerne­vaskede NRK-seer å komme seg ut av kognitiv dissonans. Det forteller oss litt om når vi kan forvente et bredt folkelig opprør. Antakelig er det lenge til.

Men jeg vil gjøre mitt for å påskynde det.

En holdningsendring relatert til misbruk av skatte­penger må omfatte følgende:

• En forståelse av at skatte­pengene fortsatt er dine penger, selv om de blir tvangs­innkrevet og trukket fra lønnen din før de overhodet er innom din konto. Dette er ikke penger du skylder staten, det er penger du gir staten i en slags kontrakt hvor staten forplikter seg til å oppfylle visse kjerne­tjenester som helse og sikkerhet, mot at du avgir noe av din inntekt. Staten oppfyller ikke lenger sin del av kontrakten. Et eksempel er sikkerhets­aspektet. Både Forsvaret og politiet er i dag mer opptatt av like­stilling og mangfold enn av å bekjempe kriminalitet og forsvare landet. De leverer med andre ord ikke sikkerhet, som er det du tror at du betaler for.
• Når vi har penger til gode fra skatten og får summen refundert, jubler vi som om staten gir oss en gave. Dette skaper en illusorisk takk­nemlig­het til staten som vi ikke bør føle, men den er der, og den er sterk. Den gir en opplevelse av at «staten passer på oss». Men opplevelsen er falsk. Det er faktisk staten som har krevet inn for mye av dine penger. Forestill deg at du går på restaurant. Når regningen kommer, har restauranten lagt på langt mer enn hva maten din kostet. Jubler du når restauranten refunderer det overbetalte beløpet? Nei, jeg regner med at du føler irritasjon, for du vet at hvis ikke feilen ble oppdaget, hadde restauranten tatt seg overbetalt, og du hadde følt deg ranet. Den samme skepsisen må vi ha overfor Skatte­etaten.
• Skatteetaten og Finans­departement­et mis­tenkelig­gjør oss skatte­betalere, som om vi alle er potensielle skatte­snytere. Derfor slås det hardt ned på skatte­snusk. Men når vi i dag vet hva vi vet om offentlig sløsing og misbruk av skatte­midler, burde det være omvendt. Det er vi skatte­betalere som bør være skeptiske til Skatte­etaten. Vi må i det hele tatt redusere vår respekt for Skatte­etaten og politikere generelt, fordi de misbruker våre penger. Kanskje vil du mene at Skatte­etaten kun er budbringeren, eller innkreveren, og at politikerne er synde­bukkene. Dette er for så vidt riktig. Men alle som har fått offentlige brev fra Skatte­etaten, merker arrogansen og ned­laten­heten i tonen. Brevene er helt blottet for erkjennelse av at det er våre penger som forvaltes. Det Skatte­etaten oppfatter som skatte­snusk (altså deres subjektive oppfatning), blir umiddelbart politi­anmeldt og straffet hardt. Slik gjør budbringeren seg også til fiende av folket.
• Det er egentlig ikke normalt at man betaler en regning på for eksempel to hundre tusen kroner, tilsvarende hva mange betaler i skatt årlig, uten å få spesifisert hva pengene brukes til. Dette gjelder i alle andre forretninger, men ikke i forbindelse med skatt. Vi bare betaler og «håper midlene brukes fornuftig», noe vi vet at de ikke blir. Hva hvis hver og en av oss skriver et brev til Skatte­etaten hvor vi krever en detaljert oversikt over hva nettopp din skatt ble brukt på? Hver eneste krone skal redegjøres for. Du ville selvfølgelig aldri fått et svar på et slikt brev fra en skatteetat som er høy på seg selv. Men det ville sende et viktig signal om at det ikke kun er Skatte­etaten som går oss skatte­betalere etter i sømmene. Vi ser også dem, følger med og ansvarlig­gjør dem for misbruk. Skatte­etaten ville ha godt av å merke en liten forskyvning i makt­balansen.

En idé som ikke kun er min, er at sammen med skatte­meldingen får alle skatte­betalere mulighet til å påvirke hva skatte­midlene skal brukes på. Det kan skje i form av at et avkrysnings­skjema med femti bolker eller mer, hvor du kan krysse av for eksempel «sykehus», «eldrepleie», «kultur», «innvandring» eller «veibygging» (antakelig mer spesifikt enn dette, men du forstår tegninga). De midlene folket allokerer til hvert enkelt punkt, er de midlene Finans­departementet har til rådighet, verken mer eller mindre, og dette må ­departementet forholde seg til.

Alternativt kan 40 % av din innbetaling være til statens frie disposisjon, mens du selv råder over 60 %, via avkrysnings­skjemaet.

Kun en idé.

Det som er sikkert, er at noe må endres. Og det starter med holdningene våre. Bli mer skeptisk til myndighetene! Sintere! De er ikke våre venner. Nordmenn er for snille. Vi er ikke lenger i 1990. Eller i 2010. Å være politiker ligger i dag tett opp til kriminell adferd. Bare tenk på hvordan de øker sine egne lønninger i forhold til hva vi andre får, hvordan de har fjernet loven som forbyr dem å lyve, hvordan de vedtar ting som egentlig burde vært lagt ut til folke­avstemning, og hvordan de har fjernet muligheten til å velge bort enkelt­politikere via valg­seddelen. De fratar oss demokratiet, mens de påstår at de forsvarer det. Kan det bli frekkere? Mer svindelmetodisk?

Det er tydelig at de har en agenda. En plan.

Derfor er det på tide at vi – folket – skaffer oss vår egen plan!