Svitlana Tarabarova (Wikimedia Commons),

I 1909 sto den revolusjonære postmesteren Adam Egede-Nissen i en kirke i Vardø med en dåpsbylt i armene. Han var en mann som kjente både Lenin og Lev Trotskij personlig og som ble overvåket av norsk kontraetterretning gjennom tiår. Trotskij var vokst opp på steppene i Kherson-guvernementet, i et flerspråklig grenseland der russisk og ukrainsk smeltet sammen. Rett ved siden av postmesteren sto en lokal kinosjef med sin egen bylt. I kirkeboken for 1909 ble to jevngamle jenter skrevet inn side ved side: kinosjefens datter – en fremtidig bestemor – og Egede-Nissens datter, Goggi Unn, til daglig kalt Lill, som senere skulle prege den norske hovedstadsscenen.

Nesten 120 år senere ruller historiens hjul på ny, men denne gangen foregår revolusjonen i mørket bak en digital skjerm. Fra akkurat det samme jordsmonnet i Kherson kommer Svitlana Tarabarova – en popartist som i dag krever vår fulle oppmerksomhet, og som takket være moderne teknologi endelig kan treffe oss med fullstendig språklig nerve. Det ligger en dyp historisk symbolikk i selve fødeåret hennes. Tarabarova kom til verden i 1990, på tampen av en epoke, bare ett knapt år før Sovjetunionens endelige fall. Hun ble født inn i det gamle imperiets svanesang, som et barn av det nye, uavhengige Ukraina som skulle reise seg fra ruinene.

Lenge var den østeuropeiske popmusikken låst bak en ugjennomtrengelig mur av kyrilliske bokstaver og fremmede kasus. For et skandinavisk øre var ukrainsk pop enten eksotisk glitter i Eurovision Song Contest, eller utilgjengelige sanger på radiostasjoner vi aller minst frekventerte. Slik er det ikke lenger. Med sanntids autotranslate og algoritmer som visker ut landegrenser, er språket ikke lenger et problem. Det er et verktøy. Vi kan i dag dekonstruere en ukrainsk tekstlinje fonetisk, forstå dens etymologiske slektsskap med russisk eller polsk, og fange opp de dypeste nyansene i løpet av sekunder.
Og det er nettopp derfor vi må låne øre til Tarabarova akkurat nå.

Ved første øyekast kan Svitlana Tarabarova fremstå som en rendyrket mainstream-popartist. Men skraper man i overflaten, finner man en musikalsk nerve som slekter på de største melankolikerne i vår egen del av verden. Visuelt har hun den samme intense, skjøre utstrålingen som Portisheads ikoniske vokalist, Beth Gibbons. Men der Gibbons kanaliserer en dyster trip-hop-desperasjon, søker Tarabarova mot det eksistensielle lyset.

Det er her parallellen til Ane Brun blir slående. Når Tarabarova stripper ned produksjonen og setter seg ved pianoet, synger hun med en luftig, sårbar vibrato som gjør musikken dypt personlig og filmatisk. Hun tar den kommersielle popens formel og løfter den opp til noe langt større.

Dette visuelle og musikalske særpreget blir ekstra tydelig i musikkvideoene hennes, som bryter tvert med den moderne popindustriens masete estetikk. Videoene er preget av en slående enkelhet. Her finner du ingen hyperaktive klipp eller stressende skifter som kjemper om dopaminet ditt. I stedet dveler kameraet i lange, rolige sekvenser som gir seeren rom til å puste. Kulissene er ofte den mektige, urørte naturen langs det enorme Kherson-vassdraget – Dnipro-elvens mektige utløp mot Svartehavet. De dype elvebreddene, det åpne landskapet og de monotone, men vakre horisontene speiler melankolien i stemmen hennes på en måte som føles rå og ufiltrert.

Det visuelle og tekstlige universet smelter sammen til en helhet som treffer en nerve i et krigsherjet Europa. I låter som «Не чекай» (Ikke vent) synger hun linjer som treffer som et slag i brystet: «Не чекай, це ти! Світ змінюєш тільки ти!» – Ikke vent, det er deg! Verden forandrer du – bare du! Det er et ekko av Tolstojs radikale kristen-humanisme og Bergprekenens moral: Ekte forandring starter ikke utenfra, den starter i det enkelte menneskes hjerte og handlinger. Hun synger om å finne sitt indre lys («Світло в тобі») for å drive bort det ytre mørket.

Før i tiden var vi avhengige av at visjonære kulturpersonligheter bragte verden til oss – slik kinosjefen i Vardø i fire tiår måtte sveive i gang filmfremviseren for å gi folket et vindu mot det ukjente. I dag er vi våre egne kinosjefer. Teknologien har demokratisert den globale lytteopplevelsen. Når vi lytter til Tarabarovas nyeste utgivelser og dveler ved de lange, meditative tagningene langs Khersons elvebredder, lytter vi ikke bare til fengende rytmer; vi studerer et levende språk i transformasjon og en kunstner som bærer historiens bruddlinjer i fødselsattesten sin.

Svitlana Tarabarova minner oss på at popmusikk kan være både intellektuell, sårbar og revolusjonær på samme tid. Ved hjelp av teknologien i lomma vår har vi ikke lenger noen unnskyldning for å sitte med ryggen til. Det er på tide å låne henne øre.