Da en forskergruppe som utarbeider scenarier for FNs klima­panel (IPPC), nylig forkastet scenariene for den kraftigste oppvarmingen som urealistiske, ble det en moralsk seier for klima­forskeren Roger Pielke jr. Han hadde vært uhyre skeptisk til katastrofe­scenariene og var selv den første som kommenterte offentlig at de var blitt vraket.

Men før det øyeblikket hadde Pielke betalt en høy pris for å snakke sant om klima­endringer, for denne nokså uvanlige tilbøyeligheten kostet ham den akademiske karrieren.

Die Welts vitenskapsredaktør Axel Bojanowski har fortalt historien om det han kaller en uhyggelig hetsjakt på Pielke i en bok utgitt i 2024, hvis tittel direkte oversatt til norsk lyder «Det du alltid har villet vite om klimaet, men ikke har våget å spørre om». Tidligere i juni gjengav den tyske avisen et utdrag fra boken der Pielkes historie blir fortalt.

Roger Pielke sr. (f. 1946) er selv en berømt atmosfærefysiker, og Roger jr. (f. 1968) begynte å gå i farens fotspor som matematikk­student ved University of Colorado i Boulder, der han siden ble forsker og selv gjorde en viss suksess.

Men han ble fort skeptisk til politisering av forskningen:

Hans grunnleggende holdning var at klimaendringene er reelle og at CO₂-reduksjon er fornuftig, men at vitenskapelige funn ikke må vris til politiske formål. Han kritiserte tidlig at klimadebatten havnet i en «meningsløs spiral» når hver side brukte nye vitenskapelige funn som ammunisjon for politiske formål.

Problemene starter idet han engasjeres av den Republikanske regjeringen:

Den avgjørende konflikten begynner i 2001. Pielke skal gi en uttalelse om værkatastrofer og klimaendringer for den nye Bush-administrasjonen. Hans analyse viser at det i skadedataene ikke finnes noen statistisk holdbar sammenheng mellom klimaendringer og økende katastrofeskader.

Pielke fikk raskt beskjed om at sånt sier man ikke:

Kollegaer advarer ham om at slike uttalelser kan komme den klimaskeptiske Bush-regjeringen til gode.

Pielke holder likevel fast ved å fremstille forskningsstatusen nøkternt. Han ønsker, som han selv sier, å være en «ærlig mellommann» og ikke falle for «Noble Cause Corruption» – altså ikke ofre vitenskapelig nøyaktighet i en god saks navn.

I den tredje hovedrapporten fra IPCC finner han ubegrunnede påstander om kostnader ved menneskeskapte klimaendringer fra en forsikringsmann:

I den tredje IPCC-rapporten fra 2001 finner Pielke formuleringer som strider mot hans analyse: Ekstreme værforhold kan delvis tilskrives klimafaktorer, og økende skadebeløp stemmer overens med forventningene til menneskeskapt klimaendring. IPCC leverte imidlertid ingen pålitelig vitenskapelig kilde, kun rapporter fra Munich Re. En ekspert fra reassuranse-selskapet fungerte til og med som hovedforfatter for rapporten.

For å avklare situasjonen, organiserte Pielke i 2006 sammen med Munich Re en internasjonal konferanse på slottet Hohenkammer. Der diskuterte 32 eksperter fra 16 land spørsmålet om hvorvidt man kunne gjenkjenne et klimasignal i skadene forårsaket av ekstremvær. Resultatet: Nei.

Det var helt andre faktorer som gjorde at forsikringsbransjen måtte punge ut mer:

Flere mennesker, flere bosetninger, større verdier i utsatte regioner samt inflasjon. Disse resultatene ble senere publisert i tidsskriftet Science.

Den informasjonen var ikke velkommen hos klimapanelet. Pielke ble aktivt sensurert:

Pielke mener at spørsmålet dermed er avklart. Men i den fjerde IPCC-rapporten, fra 2007, dukker ikke Hohenkammer-konsensusdokumentet opp.

I stedet konstaterer rapporten på nytt en trend mot økte værskader.

Senere offentliggjorte e-poster avslørte at fremtredende forskere målrettet hadde holdt Pielkes arbeider utenfor IPCC-rapporten.

Men skaden var skjedd. Pielke ble nå ansett som et hår i suppen. Dypstatsmedier gjør det de er best til:

Kort tid etter portretterer en journalist fra publikasjonen Foreign Policy ham i en artikkel som «klimaskeptiker», selv om Pielke ikke benekter klimaendringene. Aktivister og politiske organisasjoner gikk til angrep, og Pielke ble mål for organisert diskreditering.

Spesielt det venstreorienterte Center for American Progress (CAP) og dets blogg Climate Progress angriper Pielke gjentatte ganger som «fornekter», «svindler» og «karrierejeger». CAP har tette bånd til strateger i det Demokratiske partiet, som John Podesta, og finansieres av tilhengere av fornybar energi og klimaaktivister.

Noe senere erkjenner klimapanelet at Pielke har rett:

I 2012 bekrefter IPCCs spesialrapport om ekstremvær i hovedsak Pielkes standpunkt: Værskader kan ikke entydig tilskrives klimaendringene. Enkelte typer ekstremvær kan bli hyppigere, men det er ikke mulig å påvise et klart mønster i skadedataene.

Pielke fremfører dette standpunktet i 2013 under en høring i det amerikanske Senatet – med uttrykkelig henvisning til IPCC.

Men det er gått politikk i saken:

John Holdren, vitenskapelig rådgiver for Obama-regjeringen, motsier ham på Det hvite hus’ offisielle nettside. Holdren kaller Pielkes uttalelser villedende.

Angrepet fra Det hvite hus får enorme konsekvenser for Pielke. Først mister han spalten sin i datamagasinet FiveThirtyEight – selv om den angrepne teksten var faktuelt korrekt.

Wikileaks skal siden avsløre at kampanjen mot Pielke var et setup. Men før den tid fortsetter svertingen:

I 2015 nådde kampanjen et nytt høydepunkt. Det demokratiske kongressmedlemmet Raul Grijalva kunngjorde en etterforskning mot Pielke og antydet at han kunne ha mottatt penger fra fossilindustrien. Det finnes ingen bevis. Likevel krever Grijalva at Pielkes universitet offentliggjør økonomiske tilskudd og korrespondanse. Mediene tar opp mistanken.

Pielke benekter: Han har aldri mottatt penger fra fossilindustrien eller dens organisasjoner. Universitetet hans beskytter ham i første omgang ikke, men setter i gang en undersøkelse. Støtte kommer derimot fra vitenskapsmagasinet Nature og Det amerikanske meteorologiske selskapet, som kritiserer Grijalvas fremgangsmåte som skremmende for forskere. Pielke blir fullstendig frikjent, men mistanken henger ved.

Det hjelper ikke at han har rett. Han får kollegene og forskningsbransjen imot seg:

For Pielke får hendelsene alvorlige konsekvenser. Han forteller om år preget av omveltninger, tapte invitasjoner, avbrutt samarbeid og uteblitte muligheter for finansiering. Kollegaer unngår ham, fordi et samarbeid anses som risikabelt.

En representant for myndighetene gir ham beskjed om at det er nytteløst å søke om ytterligere støtte, da han er for kontroversiell. Pielke blir avsatt som leder av Senteret for vitenskapspolitikk, som han selv grunnla. I interne fora på klimablogger uttrykker aktivister åpent sitt ønske om å «få ham til å falle».

Pielke får nok. Han forlater universitetet og går over til den konservative tenketanken American Enterprise Institute (AEI), et valg som også utløser et skred av fornærmelser.

Det er altså ikke nødvendigvis kostnadsfritt å stå opp for sannheten i de institusjonene som er opprettet med tanke på å finne den. Korrumperingen av akademia stikker mye dypere enn folk flest uten akademisk bakgrunn er klar over.

Men nå inviteres Pielke til konferanser igjen, og siden hans på Substack har titusenvis av abonnenter, opplyser Bojanowski.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!