På jakt etter kunsten i konseptene

I likhet med Marianne Heske er også Stein Rønning konseptkunstner, men en langt mer intellektuell og teoretisk fokusert kunstnertype. På en måte er han så dypsindig at forholdet mellom det tenkte og synlige alltid forsvinner i språklige kvantesprang. Konseptkunstneren er en slags tankeprodusent med mer tiltro til det estetisk uutsigelige enn å formidle det skjønne i et formgitt verk. Konseptkunstneren Stein Rønning tenker og tenker, men kommer aldri til kunstens sanselige mening.

Utstillingen av Rønnings verker i Galleri Riis er litt av en utfordring for en kritiker med krav til kreativ dialog mellom konsepter og estetisk materialitet. Utstillingstittelen «Script-intern II» gir heller ingen tydelige holdepunkter for å skjønne verkenes mulige mening. Enda verre blir det om man leser galleriets presentasjon av utstillingen og kunstnerens konseptuelle problemstillinger:

«Utstillingen viser verk fra to skulpturserier som dateres tilbake over tre tiår. En serie har fått tittelen *distnc*, som peker på at de først ble laget for å skape en distanse i å betrakte dem som objekter, og samtidig betegner det faktum at de har blitt flyttet bort fra dette utgangspunktet gjennom flere iterasjoner som har blitt generert ved hjelp av både analoge og digitale verktøy».

Jeg skjønner jo at en konseptkunster er mer opptatt av det tenkte og teoretiske enn det synlige og formfullendte. Men gjennom hele historien har de største kunstnerne gått motsatt vei, nemlig å gi sine idéer og tanker en fysisk formfullendt skjønnhet. Stein Rønnings vinkling mot det kunstneriske følger ikke opp denne tradisjonen. Han er ikke interessert i denne verkbaserte skjønnheten, som tydeligvis bare skjuler de konseptuelle kvalitetene.

Da de konseptuelle kunststrategiene blomstret opp på 60-tallet, ble de tolket som modernismens siste vrengebilder. Strømningen fikk da heller ingen bred oppslutning. Med henblikk på tilhengernes angst for figurasjon og sanselighet i skjønn forening, havnet konseptkunstnerne i det abstrakte eller estetisk usynlige. Stein Rønnings fokus på gjenstandskarakteren i sine verker, enten det er skulptur eller bilder, prøver konsekvent å unngå den estetiske skjønnheten.

Posisjonen synes for lengst utdatert. For i det lange løp kan ikke konseptkunstnerne gnage på tanker og forestillinger som publikum hverken kan se eller skjønne noe av. Dessuten er Marcel Duchamp død, skjønt hans berømte urinal «Fontene» ble i ettertid utropt til historiens første konseptkunstverk. Her har vi et forbilledlig konseptkunstideal. Derfor vil det ikke forundre meg om det plutselig dukker opp en utedass full av konseptuell dritt som etter noen iterasjoner vil kunne generere en eksklusiv odør for overklassen.