Einar Andreas Lund 
Det var en mørk og tårevåt kveld i Det Kongelige Norske Moraldirektoratet, DKNM. Hele nasjonen holdt pusten i kollektiv, progressiv angst. En iskald vind blåste gjennom gatene, og et sted i det fjerne nynnet noen på nasjonalsangen, en åpenbar terrorhandling som umiddelbart utløste rød alarm hos direktoratets øverste sjelelige diktator, Jørgen. Det skal tillegges at DKNM bare har én ansatt uten lønn.
Jørgen, den 31 år gamle modelljuristen, offiseren og Instagram-inkvisitoren, satt i sin egensnekrede bunker i bar overkropp foran en selvlysende madonnafigur. Han hadde nettopp smurt seg inn med et ferskt lag selvbruningskrem for å tåle den moralske tyngden av sitt eget brennende samfunnsansvar.
Han lukket øynene, konsulterte sin ufeilbarlige, progressive magefølelse og slo fast at ondskapen i Norge hadde mutert fullstendig, og selvfølgelig kun mot høyre.
De voldelige venstreekstremistene eller islamistene som brente biler i gatene var irrelevante, de marsjerte jo tross alt for DET GODE. Nei, trusselen kom fra de virkelige, livsfarlige høyreekstreme pøblene som var overalt. OVERALT!
Jørgens paranoide og indre supercomputer, som overvåket alt fra flagging til feilbruk av pronomen, avdekket et intergalaktisk komplott: Det startet i sandkassen til seks år gamle Linus. Den lille, høyreradikale pøbelen hadde trykket «liker» på en video av en dypblå, Trump-aktig traktor.
Jørgen slo neven i bordet så protein-shaken skvatt opp i taket: En blå traktor! Det var et uomtvistelig bevis på latent, fascistisk landbrukssjåvinisme og transfobisk og voldelig diesel-nasjonalisme.
Men komplottet stakk dypere. Linus samarbeidet tydeligvis med sin demente oldemor på nitti, Olga, som bodde på sykehjem. Olga hadde blitt observert mens hun spiste en skive med ekte geitost, et åpenbart symbol på hvit, patriarkalsk makt og ekskluderende, urnorsk og ytre høyreorientert mat-fascisme.
Jørgen tok av seg silkehanskene og kledde seg i en full mangofolds-romdrakt for å beskytte seg mot den høyreekstreme strålingen som FANTES OVERALT, og ringte opp seksåringen på FaceTime. Linus satt intetanende med lørdagsgrøten sin da Jørgens dype, oljede og pågående modellrøst runget ut av skjermen:
«Du skal frykte meg, Linus! Jeg har avslørt ditt høyreekstreme undergrunnsnettverk! Jeg er internetts påtalemyndighet, øverste dommer og bøddel! Hvis du ikke sletter den jævla traktor-likinga innen tre sekunder, kommer jeg til å bruke min kyniske, utspekulerte makt til å beslaglegge trehjulssykkelen din, identifisere læreren din og foreldra dine, henge ut den høyreradikale oldemoren din på nitti, og publisere fullt navn og bilde på familiens marsvin for mine 60.000 følgere! Det blir stygt det, Linus. Folk skal skamme seg for alt som ikke er innafor, for det er det eneste som holder samfunnet i SJAKK!»
Linus satte havregrøten i halsen og begynte å gråte.
Da faren til Linus ringte opp igjen, rasende av frustrasjon over at en voksen mann bedrev psykologisk krigføring mot et barnehagebarn, nektet Jørgen å diskutere og la på. Han flekset bicepsen mot sitt eget speilbilde og forklarte i feeden sin:
«Jeg hater å si det, men det trengs faktisk en hvit, heterofil, empatisk modellmann som meg for å sette disse høyreekstreme seksåringene og demente nittiåringene på plass. Siden rettsvesenet og PST har sviktet totalt i å arrestere barnehagebarn, må jeg ta loven i egne hender! Disse ungene er kanskje ikke så tøffe lenger når de ser meg.»
Det var da det absolutte miraklet inntraff: VG og de andre hovedmediene rykket ut. De stilte ikke et eneste kritisk spørsmål; de slukte hele historien rått og ba om mer, mer. VG publiserte en 40-siders voldsromantisk reportasje i mykt, sakralt sidelys, der Jørgen hvilte hodet melankolsk mot madonnafiguren og tørket en tåre av ren, uforfalsket empati for seg selv.
Mediene jublet: Endelig en helt som tør å gå løs på de høyreekstreme pøblene i sandkassene og på gamlehjemmene! Rettsstat, personvern og kildekritikk ble offisielt erklært som utdaterte, høyreekstreme oppfinnelser.
NRK tok galskapen til sitt kosmiske klimaks.
De plasserte en journalist forkledd som en potteplante på stuegulvet hans for å filme direktesendt telefonsjikanering. Da en åtteåring begynte å hyle av redsel i røret, brøt Jørgen ut i en voldsom, ekstatisk skadefryd og danset en rituell seiersdans foran rikskringkastingen:
«Finnes det noe mer fantastisk enn skadefryd?! Jeg digger å se at det får konsekvenser umiddelbart! Dette er deilig, sadistisk hevnporno for progressive, selvgode og selvforherligende moralister! Jeg skaper innholdet, og barna er mitt råstoff!»
Men akkurat da Jørgen var i ferd med å bli utnevnt til æresgeneral i Den Norske Godhetsorden, DNG, eksploderte katedralen i et atomært mageplask av hykleri: Noen gravde nemlig frem Jørgens egen Twitter-historikk. Det viste seg at den ufeilbarlige overdommeren selv hadde tilbrakt årevis med å spre grove voldtektsvitser, sjikanere tjukke politikere og publisere innlegg om å tenne på og brenne samer.
Nasjonen holdt pusten. Ville mediene snu? Ville pøbelveldet falle?
Selvfølgelig ikke. Det progressive regimet aktiverte umiddelbart sin magiske tilgivelsesprotokoll for utvalgte Godhetsriddere. Jørgen la seg flat på Instagram og leste opp historiens mest absurde frikort:
«Unnskyld! Mine egne rasistiske, sexistiske og sjikanerende utspill var bare mørke vitser ment for å være morsomme. Dessuten stemte jeg Fremskrittspartiet i mitt første stortingsvalg i 2013, så jeg beklager dét også! Da er vi kvitt eller dobbelt, og jeg kan fortsette HEKSEJAKTEN på seksåringer og oldiser!»
VG og hovedmediene tørket ham ømt rundt munnen med en silkeserviett, klappet ham på pumpen og slo fast at hans egne voldtekts- og samevitser selvfølgelig var helt irrelevante. For han kjempet jo i DET GODES TJENESTE.
