«Mindreårige familiemedlemmer ble tvunget til å utføre seksuelle handlinger mot hverandre mens de var i fangenskap i Gaza, menn og kvinner ble utsatt for gruppevoldtekt den 7. oktober, og kjønnsorganene på flere lik var lemlestet.»

Slik kan man lese i B.T. om de grufulle vitneutsagnene fra 7. oktober 2023 som nå er dokumentert i en ny rapport om Hamas-terroristenes forbrytelser, med over 10.000 fotografier og videoer, samt 430 vitneforklaringer, på mer enn 200 sider.

Vitner forteller om terroristenes latter og glede over grusomhetene de begikk mot uskyldige israelere – menn, kvinner, eldre og barn. En mann forteller at han var terroristenes sexdukke. Et annet vitne beskriver hvordan menn voldtok en kvinne opp mot en mur, stakk henne med kniv og fortsatte etter at hun var død. Et tredje vitne hørte en kvinne rope: «Stopp, jeg dør uansett, så bare drep meg.» Da mennene var ferdige, lo de og skjøt henne i hodet. Andre kvinner ble penetrert med blikkbokser.

Er man i tvil om hvorvidt Djevelen eksisterer, trenger man bare å lese disse vitnesbyrdene. Ja, det er begått grusomheter av israelere, som i alle kriger. Men det er spesielle tegn rundt hendelsene den 7. oktober som peker mot Djevelens, demoniens og det ondes reelle eksistens.

Latteren er ett av flere tegn.

Den forklarlige ondskapen og dens grenser

Hamas’ ideologi er godt dokumentert. Konflikten mellom israelere og palestinere har dype historiske røtter. Det dreier seg om tiår med besettelser, blokade, politisk desperasjon og hat som har gått i arv gjennom generasjoner. Ingen seriøs person avviser disse faktorene.

Men de forklarer ikke latteren.

Den danske dikteren Søren Ulrik Thomsen har hevdet at de fleste onde handlinger lar seg belyse rasjonelt – sosialt, psykologisk og historisk. Problemet oppstår når alle disse forklaringene er uttømt og det stadig er noe igjen. En ondskap som ikke vil oppnå noe, men vil oppnå ingenting. En destruktiv vilje som unndrar seg enhver rasjonell belysning, fordi den er blottet for ethvert rasjonale.

Den resten er til stede i vitneutsagnene fra 7. oktober. Terroristene ringte hjem for å fortelle hva de hadde gjort. De fotograferte seg selv sammen med lemlestede ofre. De fant stolthet og glede i sine uhyrligheter. Her befinner vi oss i en helvetes sirkel som krever et annet språk.

Det demoniske angriper gleden

Nova Music Festival var nettopp ikke et militært mål. Det var ikke en statlig institusjon eller et symbol på israelsk militærmakt. Det var en musikkfestival. Unge mennesker som danset i natten, feiret livet i hverandres selskap og var lykkelige.

C.S. Lewis har skrevet at Djevelen hater det menneskelige som sådan. Gleden, musikken, fellesskapet, dansen. Disse tingene er i seg selv en provokasjon mot det demoniske, fordi de avspeiler noe som det onde ikke utholder synet av. En musikkfestival – unge mennesker som er åpne overfor hverandre og overfor livet – er i den forstand en teologisk utfordring av mørket.

Kierkegaard beskrev det demoniske som en innesluttethet som aktivt motstår det åpne og det glade. Det demoniske hater friheten, ikke som et abstrakt begrep, men i dens konkrete, levende former: latter, kjærlighet, fellesskap. Det tåler ikke synet av mennesker som er lykkelig til stede i livet.

Terroristene valgte det stedet hvor gleden var størst, og hvor menneskenes sårbarhet var størst. Det er et klassisk demonisk mønster: Ondskapen søker det som lyser.

Den perverse seremonien

Rapporten beskriver ikke bare drap, men også lemlestelser av kjønnsorganer på levende og døde. Gjenstander som føres inn i kvinners underliv. Lik som arrangeres, trofeer som fotograferes.

Det er ikke krigshandlinger i noen konvensjonell forstand, men ligner noe annet: et satanisk ritual. En djevelsk offerhandling, en feiring med et invertert sakralt preg, hvor ødeleggelsen av den menneskelige kroppen – gudsbildet – er selve meningen, ikke en tilfeldig bivirkning av kamphandlinger.

Den franske antropologen René Girard beskjeftiget seg inngående med den kollektive voldens strukturer, den felles ødeleggelsen som binder en gruppe sammen i en kollektiv ekstase. Det er noe girardsk ved Nova-massakren, overgrepene mot fangene i Gaza og angrepene på kibbutzene.

Gjerningsmennene feiret nettopp sin udåd i fellesskap. Den kollektive begeistringen, det sosiale båndet som ble skapt gjennom den felles voldsutøvelsen, den felles hengivenheten til destruksjonen. Her er det ikke bare snakk om et psykologisk sammenbrudd, men snarere om en bevisst overgivelse til noe radikalt Annet, som vi best kan forstå som Djevelens fristelse.

Den omvendte teologi og den frie vilje

Dostojevskij var opptatt av mennesket som fritt velger det onde, altså ikke av nød, ikke av desperasjon, men fordi destruksjonen øver en tiltrekning i seg selv. I romanene hans er ikke den dypeste ondskapen den som oppstår av fattigdom eller undertrykkelse. Den dypeste ondskapen er den hengivne ondskapen, den som er uttrykk for et valg.

Hamas-terroristene den 7. oktober hadde våpen, planlegging, koordinasjon og tid. De var ikke desperate menn på flukt. De valgte myrderiene på uskyldige, og de valgte med glede.

Det er frihetens dypeste tragedie: at den rommer muligheten for en total overgivelse til det destruktive. Den tyske filosofen Rüdiger Safranski har skrevet så inngående om det i boken «Det onde eller frihetens drama».

Forklaringstvangen som moralsk kapitulasjon

I tiden etter 7. oktober har reaksjonen i store deler av det vestlige intellektuelle og politiske miljøet vært bemerkelsesverdig. Ikke fordi man forsvarte Hamas (selv om det finnes en sympatisørsump i de pro-palestinske miljøene), men fordi refleksen var den samme: kontekstualisering. Strukturelle forklaringer. Oppfordringer til å forstå årsakene. Besettelsen, blokaden, den historiske uretten, bombingen.

Når enhver grusomhet øyeblikkelig skal ha en årsak som gjør den forståelig, når ingenting får fremstå som absolutt ondt, mister vi ikke bare et teologisk begrep. Vi mister en moralsk evne.

Det moderne, sekulariserte Vesten har avskaffet begrepet «absolutt ondskap». Vi har beholdt den rasjonelle forklaringsmodellen, men kastet metafysikken over bord. Tilbake er systemer, strukturer og kontekst.

Djevelens mest effektive bragd er, som kjent, å overbevise den opplyste verden om at han ikke finnes. At all ondskap i grunnen er et samfunnsproblem som kan løses med de riktige strukturelle tiltakene. At latteren ikke betyr noe spesielt.

Dét gjør den.

Djevelen finnes.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!