Statsbudsjettet i Norge er totalt på 1515 milliarder kroner, Sveriges er på 1502 milliarder. Sverige har 10,5 millioner innbyggere. Norge har litt over 5,5 millioner.

Med andre ord: Det norske statsbudsjettet er Europas klart mest ekspansive, målt etter antall innbyggere.

Dersom Norge hadde et tilsvarende folketall som Sverige, ville vårt statsbudsjett – under ellers tilsvarende forhold – beløpt seg til ca. 3000 milliarder kroner, dobbelt så stort som svenskenes.

Så mye koster hver nordmann, og så mye mer tjener «vi».

Askeladden Norge

Som om vi ikke visste dette fra før: Den store forskjellen ligger i enorme olje-, gass- og energi-inntekter, deriblant fra vannkraft. Av totalen utgjør de rene oljepengene 580 milliarder – 2,8 prosent av Oljefondet (Statens Pensjonsfond).

Med andre ord kommer over en tredjedel av statsbudsjettet rett fra oljen og gassen, bokstavelig talt. Slik er Norge som Askeladden i eventyrene, som alltid vant prinsessen og Kongeriket ved stadig å snuble over nye fantastiske funn. Som han (alltid overrasket) sa: «Jeg fant, jeg fant!».

Lillebror klart størst

Norge og Sverige er naboland og broderfolk. Norge var den fattige lillebroren, svenskene var oss overlegne i det meste.

I dag er den virkeligheten for lengst snudd på hodet. Der pengene fra olje-, gass- og energisektoren uansett renner inn her i Norge, har ikke svenskene noe oljefond eller tilsvarende og varig kilde å øse av. Og langt fra tilsvarende kraftinntekter.

Det sorte gull

På den andre side: Styringsrenten i Norge er nå på 4,25 prosent og forventet stigende. I Sverige er den på 1,75 prosent (!). Samtidig er arbeidsledigheten i Sverige på oppunder ti prosent, mens den i Norge (ifølge SSB) er på 4,5 prosent – altså under det halve, for å si det enkelt.

Norge har et inntekts- og skattenivå som er radikalt langt høyere enn svenskene. Hver nordmann «koster» to-tre ganger mer enn en gjennomsnittlig svenske, men så gir samtidig hver nordmann over det doble av inntekter tilbake (avkastning per hode), i svært stor grad takket være funnene av det sorte gull for femti-seksti år siden.

Ikke glem

De av oss som kan huske tilbake til tiden før midten av 1970-tallet, da oljepengene virkelig begynte å gjødsle norsk økonomi tvers igjennom fra stats- til individnivå, har et helt annet bilde av levekårene for folk flest.

Norge var et ganske så fattig land gjennom etterkrigstiden og utover hele 1960-tallet. Da vi fant oljen i Nordsjøen (Ekofisk) i 1968, var det bare få som skjønte at vi virkelig hadde funnet det sorte gull. Og så viste det seg at det var så mye av den, og så akkurat innenfor vår del av sokkelen, da gitt.

Det tok flere år før denne utrolige virkeligheten seig inn i nasjonens bevissthet. Men et tiår senere var endringen mer enn merkbar. Folk flest hadde bil, mange fikk seg hytter, og de fleste familier dro på ferie opp til flere ganger i året. Slikt var ikke vanlig før.

Før og etter oljen

Det er et før og et etter at Norge ble en oljenasjon. Skjønt norsk industri og innbyggere generelt ble subsidiert med rimelig vannkraft fra begynnelsen av 1900-tallet av, var det før oljealderen ingen synlig rikdom å spore blant folk.

Den vanlige borger klarte seg og sultet slett ikke, men heller ikke noe mer. En vanlig familie spiste fisk i ulike varianter (medregnet fiskekaker og fiskeboller) fire-fem ganger i uken og hvalbiff ukentlig. Kjøttmiddagen (som om hvalbiff ikke var kjøtt!?) kom på søndagen, for dem som hadde råd til det.

Litt rart å tenke på, dette, nå som hvalbiff koster skjorta og er regnet som en høythengende delikatesse – et godt eksempel på at verden er lunefull og at tidene kan skifte, også her i landet, som av skjebnens luner fant det sorte gull.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!