Aftenposten gjør Hemsedal-afterski til en historie om innvandring og integrering:

Det er vanskelig å forstå hvorfor. Saken handler om et privat reiseselskap bestående av afro-karibiske briter som kom til Hemsedal for å stå på ski. Deltakerne betalte selv. De kom som turister til et arrangement og dro igjen. Det er ikke innvandring, og det er ikke et integreringstiltak.

Aftenposten skriver:

Festivalen heter Soft Life Ski og arrangeres på ulike destinasjoner i Europa. Afro-karibisk kultur møter skisport og afterski. Poenget er å senke terskelen for å prøve seg i skibakken. Det kan bidra til integrering, men på X (tidligere Twitter) ble videoene spredt videre for å fortelle en annen historie.

«Kan bidra til integrering». Integrering i hva da? Dette er ikke mennesker som skal inn i det norske samfunnet. Det er betalende britiske gjester på en skitur med likesinnede.

Documents journalist Lise Sørensen la dette ut på sin private X-konto:

Lise skriver at hun ville blitt skuffet. Og det er fordi nordmenn vet hvordan afterski i Hemsedal er og gleder seg til nettopp den opplevelsen. Så kommer man dit og oppdager at det på denne turen er blitt noe helt annet.

Så kommer neste antakelse fra Aftenposten: At reaksjonene skyldes at deltakerne var svarte. Det står det ikke i Lises X-post. Det er noe Aftenposten legger til. Det sier mer om Aftenpostens journalist Daniel Røed-Johansens eget syn enn om hva folk faktisk reagerte på.

Afro-karibisk musikk- og dansekultur er noe helt annet enn hva man normalt finner på after-ski i Hemsedal. Og det er ikke alle som kaster seg med like stor glød inn i twerking-dansen.

Men dette er ikke noe nytt fenomen. Store grupper som endrer stemningen på et sted har alltid skapt reaksjoner. I Chamonix på 1980-tallet var det begrensninger på svensker fordi de tok over utelivet. Utenfor barene hang det plakater med «Max 10 Swedes» (maksimum 10 svensker). Franskmenn var ikke begeistret over svensk rølpekultur i Alpene.

I Hemsedal og på Geilo pleide de lokale i årevis å irritere seg over store miljøer fra Oslo og Bærum som kom for å feste. Og vi har heller ikke glemt alle bussene med svensker som overtok hele Hemsedal for 40 år siden.

Ingen kalte det rasisme den gangen.

Det handler om at et sted plutselig oppleves annerledes enn forventet. Ikke om hvem folk er.

At Aftenposten ikke ser forskjellen, er talende. Fordi denne gruppen turister i Hemsedal var svarte afro-karibiske briter, antar Aftenposten at den negative reaksjonen skyldes rasisme.

Så forsøker Aftenposten å koble dette til Document og Lise Sørensen, og antyder at hun «pisker opp stemningen». Men det som faktisk skjer, er at avisen selv legger inn motivene de mener hun må ha hatt.

Aftenposten mener at Lise burde «ta ansvar for grums», hva nå enn dét er:

Tar ikke ansvar for grums

Sørensen er journalist i Document og beskriver seg selv som konservativ. Hun vil ha en strengere innvandringspolitikk. Det står hun fritt til å mene.

Igjen, dette hadde ingenting med innvandringspolitikk å gjøre. Dette var allerede velintegrerte briter på heisatur til Hemsedal.

Her fra en av deres tidligere turer i Alpene:

Det er Aftenposten som kobler disse til innvandringspolitikk!

Til slutt kommer det som nå er blitt en gjenganger: Aftenposten avslutter med informasjon om pressestøtte til Document og Hans Rustads medlemskap i redaktørforeningen. Som om dét har noe med saken å gjøre!

Dette er ikke analyse. Det er projeksjon.

Aftenposten kritiserer andres vinkling, men gjør nøyaktig det samme selv – bare med et annet utgangspunkt. Og det er Aftenposten som pisker opp stemningen.

Aftenposten