Det er en nesten uvirkelig forestilling vi er vitne til når statsminister Jonas Gahr Støre nå søker ly under pavens kappe for å snakke om fred og militær tilbakeholdenhet.

I NRK Nyhetsmorgen ga han nylig sin fulle støtte til pave Leos kraftige utfall mot verdensledere og bruken av militærmakt som en automatisk løsning på konflikter. Støre mener at paven er inne på noe når han kaller verden «preget av tyranner og advarer mot våpenbruk».

Det er en rørende omsorg for freden fra en mann som selv har stått midt i en av de mest skjebnesvangre militære intervensjonene i moderne norsk historie.

Vi må ikke glemme at det var Jonas Gahr Støre som satt som utenriksminister da Norge i 2011 kastet seg hodestups inn i bombingen av Libya. Den gang var det ikke snakk om hverken dype moralske kvaler eller bekymring for de langsiktige ringvirkningene av militærmakt. Tvert imot var Støre en av de fremste arkitektene bak den norske deltakelsen, der vi slapp hele 588 bomber over et land som i dag ligger i ruiner.

Beslutningen ble tatt i et slags SMS-demokrati der de folkevalgte ble holdt på armlengdes avstand mens bombeflyene ble klargjort for tokt uten en eneste formell forutgående debatt i Stortinget.

Libya-krigen etterlot seg et kaos som Europa og Afrika fortsatt blør fra. Landet ble forvandlet til et fristed for menneskesmuglere og islamske ekstremister, og det er i stor grad denne krigen som åpnet slusene for migrasjonsbølgene over Middelhavet. At den samme Støre nå nikker samtykkende til pavens fordømmelse av ledere som tyr til våpen, fremstår som intet mindre enn en politisk dobbeltmoral av historiske proporsjoner.

Det er lett å moralisere over kriger i Sudan eller Midtøsten når man har fått de nødvendige årene med avstand til sitt eget ansvar for ødeleggelsen av en hel stat.

Statsministeren nevner også Ukraina og president Zelenskyj i sin argumentasjon, og prøver å trekke en linje fra forsvaret av et «naboland» til pavens generelle kritikk av tyranner. Det er en snedig måte å flytte oppmerksomheten bort fra egen historie på. For paven handler dette om dem som bruker religiøst eller moralsk språk for å rettferdiggjøre krig, og her treffer han spikeren på hodet når det gjelder Støres egen retorikk fra 2011.

Da ble bombingen solgt inn som en humanitær nødvendighet for å beskytte sivile, mens resultatet ble det stikk motsatte.

Når Støre nå sier at han er «ganske nært på ja» til pavens tyrannkarakteristikk, er det fristende å spørre om han inkluderer seg selv i den gruppen av ledere som paven advarer mot. Man kan ikke først være med på å bombe et land tilbake til steinalderen, uten en plan for fremtiden, og deretter opptre som en pasifistisk fredsvenn på statskanalen. Dette er den typiske makteliten i Oslo i et nøtteskall, der man alltid søker den moralske høyden, mens man beleilig glemmer de menneskelige lidelsene man har vært med på å skape. Folket ser dette hykleriet, og de husker at de som i dag snakker om fred, var de samme som for bare noen få år siden var ivrigst opptatt av å sende norske fly i krig.

Det er ikke Trump som utgjør faren her, men venstrevridde politikere som Støre.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!