Striden om svenske SVTs upartiskhet tilspisser seg. Kristdemokraternas partileder Ebba Busch utfordrer public service – og møter kraftig motbør fra journalister som ser seg selv som garantister for demokratiet.

Ebba Busch valgte, som den første (eller i det minste en av få) politikere, åpent å stille spørsmål ved SVTs upartiskhet da hun ble konfrontert med sterkt vinklete spørsmål. Det fikk de selvhøytidelige sjefene i skattefinansiert allmennkringkasting, og deres likemenn i mainstream-mediene, til å gå i taket.

Hvordan våget Busch å stille spørsmål ved noe så hellig som en journalist? Men det gjorde hun – og det fikk SVT Nyheters ansvarlige utgiver Karin Ekman til å se rødt. Hun følte seg berettiget til å skrive en politisk farget kommentar om saken.

Det er naturligvis sterkt kritikkverdig at toppsjefen for SVT Nyheter tar stilling mot en politiker på en så tydelig måte. Men det er ikke overraskende. Så snart det beistet som kalles public service begynte å bli tildelt en romslig sum av våre skattepenger, i stedet for å måtte stole på at allmennheten betalte lisens, begynte de å vise hva de egentlig står for.

Mens de fortsatt var avhengig av lisensinntektene, var de i det minste nødt til å forsøke – eller i det minste late som de forsøkte – å levere upartisk og nøytralt innhold. Men nå, når kassen fylles automatisk, kan de herje fritt.

Det gjør de også. De later ikke engang som. De er så selvhøytidelige og viktige at de heller forsøker å oppdra befolkningen enn å gjøre jobben sin som informasjonskilde.

Under Israels forsvarskrig mot Hamas videreformidlet SVT konsekvent informasjon fra den terrorstyrte palestinske myndigheten og presenterte det som fakta. I dag bruker de like mye tid og energi på å fremstille Iran som en hvilken som helst nasjon, og mullaene som noe strenge, men i bunn og grunn ganske hyggelige menn.

Følgelig er public services upartiskhet nå blitt en vits blant store deler av befolkningen. Rundt omkring i hjemmene sitter folk og ler av at de selvhøytidelige besserwisserne slår seg på brystet som en bastion for upartiskhet og nøytralitet.

Det store problemet er imidlertid at majoriteten av public-service-journalistene er så gjennomsyret av en rødgrønn tankegang at de faktisk selv tror at de er upartiske. Det er nøytralt å kritisere en borgerlig regjering og løfte frem et rødgrønt alternativ, tror de, akkurat som det er nøytralt å rapportere om terrorisme fra terroristenes perspektiv.

Med den logikken var det også nøytralt å lage et hyllestprogram om en grønn omstilling som fra starten av burde vært grundig gransket – og som til slutt kun har gagnet risikokapitalister som Harald Mix og de politikerne og tjenestemennene som har latt de grønne frelserne herje med skattebetalernes penger.

Den samme logikken innebærer at Karin Ekman selv tror hun er tro mot sin rolle når hun skriver ned KD-lederen i en politisk farget kommentar. I boblen hun lever og virker i, finnes det bare én sannhet: at politikken skal være rødgrønn, gjerne med innslag av fargerik religiøs tro (så lenge det er en «spennende» religion og ikke gammel, «kjedelig» svensk kristendom).

Hun mener at Ebba Buschs reaksjon sier alt om KD-lederens syn på journalister. Men i virkeligheten er det Karin Ekmans reaksjon som sier alt om bildet SVT og andre mediehus forsøker å opprettholde av journaliststanden som en spesielt opphøyd yrkesgruppe. I Karin Ekmans verden er journalister rett og slett det fineste som finnes. Det er ikke engang tenkelig at journalister er like preget av sine egne meninger som alle andre mennesker. Journaliststanden er helligere enn de helligste og skal absolutt ikke kritiseres.

Hvis det noen gang skal bli en endring på disse tilstandene, må hele public service bygges om fra grunnen av. Fra null. Helt nye ledere, en helt ny stab – på alle nivåer. Alternativet er å legge det ned helt. Spørsmålet er hva som gir best avkastning for de svenske skattebetalerne.

Hyllestfilmen til de grønne risikokapitalistene ligger fortsatt tilgjengelig på SVT Play.

Teksten ble opprinnelig publisert i Det Goda Samhället, og er gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.