Endelig ble vi «hvite innvandrere» sett som et positivt bidrag.

Og alle de som ble prioritert gjennom DEI-politikk og kvotering, ble plutselig regnet på som en faktisk utgift – ikke bare som en berikelse.

SSB-tallene som Nettavisen har presentert, viser at ikke-vestlig innvandring koster staten minst 4 milliarder kroner netto i året etter at skatteinntekter er trukket fra. Tror du at dette stemmer?

For å finne ut av det, går vi til de offisielle tallene som ingen kan bestride – de som IMDi, Nav og UDI selv rapporterer.

I 2024 forvaltet IMDi alene 26,9 milliarder kroner. Det meste går som integreringstilskudd rett inn i kommunekassene. Pengene er ikke øremerket – de dumpes inn i den ordinære driften, og det er opp til hver kommune hvordan regnskapet føres. Noen kommuner har tidligere sett på dette som en økonomisk mulighet. Realiteten viser seg ofte å være en helt annen.

Nav-tallene er klare: totalt 11,6 milliarder kroner i økonomisk sosialhjelp i 2024. 74 prosent – over 8,3 milliarder – gikk til innvandrere. For alle nybosatte flyktninger starter utgiftene allerede før introduksjonsprogrammet. De får sosialhjelp de første månedene – normalt inntil ca. tre måneder etter bosetting, når programmet starter. Men hvor er statistikken til bruk av statlige penger via Nav til tiltakspenger med målet om arbeid?

UDI brukte nesten 3 milliarder kroner på drift av asylmottak, pluss 662 millioner i stønader til beboere før bosetting i 2024.

Helse, skole, barnevern og andre kommunale tjenester med ekstra ressursbehov kommer i tillegg – noe som gjør det umulig å vite den totale prislappen.

Og her kommer hovedspørsmålet:

Når det brukes så mange milliarder – hvorfor funker det ikke?

Hvorfor fortsetter regningen å vokse, selv om Norge har hatt integreringspolitikk i flere tiår?

Har det noe å gjøre med kompetansen til dem som faktisk skal bosette og integrere?

Har noen gjort en skikkelig nasjonal kartlegging av kompetansen til programrådgivere, flyktningkonsulenter og Nav-ansatte som jobber direkte med flyktninger? Det nærmeste er en utredning fra IMDi i 2024 som viser at de fleste har sosialfaglig bakgrunn – ofte sosionom – men at det er identifiserte hull i lovforståelse, systemkunnskap, arbeidslivsorientering og flerkulturell kompetanse.

I Nav finnes det ikke en gang en egen, formell «Nav-utdanning» for denne rollen. Rekrutteringen skjer fra ulike bakgrunner, supplert med interne kurs.

Det er derfor legitimt å spørre: Har disse ansatte tilstrekkelig kompetanse om religion, kulturelle forskjeller og verdier som ofte kolliderer? Og blir det dermed selve kompetansen og organiseringen av integreringsarbeidet som er en del av problemet?

Men statens oppgave er vel ikke å drive butikk med overskudd? Staten skal jo sørge for velferd til alle. Som vi ser av kommunale budsjetter, fungerer ikke dette lenger. Spørsmålet er bare: Hvor lenge holder velferdsmodellen når utgiftene vokser raskere enn inntektene – og når en stor del av veksten kommer fra en gruppe som statistisk sett bruker mer enn de bidrar?

For denne utgiftsposten lander hos alle andre som er her og bidrar …