Velger du ikke Guds rike,

spiller det til sist liten rolle hva du har valgt i stedet.

William Law (1686-1761)

I den kristne historiefilosofi, fra Augustinus til Bossuet, er Guds inngripen i menneskenes historie den sentrale hendelse. Gjennom Kristi liv, død og oppstandelse møtes sakral og profan historie. For Augustinus er historiens substans konflikten mellom det sakrale og det profane, mellom Civitas Dei og Civitas Terrena, mellom veritas og vanitas. Etter Kristus, som historiens midtpunkt, skilles den profane og den sakrale historien og løper parallelt. Den profane eller verdslige historien har ingen retning, mening eller mål. Og historisk fremskritt eksisterer bare i én forstand: bevegelsen mot stadig større distinksjon mellom tro og vantro, mellom Kristus og Antikrist. Historiens eneste begripelige rytme er en pendelbevegelse mellom kreative perioder av tro og åndelig lengsel til destruktive perioder med frafall og flukt fra det hellige. I motsetning til den profane historien, har den sakrale historien en tydelig lineær retning og progresjon: mot Kristi gjenkomst og Dommen, som er både enden (finis) og målet (telos). Korsets seier er den endelige fullbyrdelsen av Kristi frelsesgjerning ved historiens slutt.

Den profane historien

Jacques-Bénigne Bossuet (1627-1704) hevdet i sitt verk Om den universelle historie at dersom historien synes meningsløs og uten noe skjelnbart mønster, så er det fordi vårt perspektiv er for begrenset. Verden virker å være uten rettferdighet, der ingen forskjell gjøres mellom de troende og de gudsbespottende, og hvor ondskap ser ut til å belønnes. Den profane historien er ikke annet enn overgrep og urettferdighet, fatale mistak, knuste drømmer, håp som feiler, ambisjoner, hovmod, grådighet og svik – en endeløs gjentagelse av ondskap og lidelse. Historien ender igjen og igjen i katastrofe.

Men det meningsløse avslører en skjult mening ifølge Bossuet. Den rettferdige orden er ennå ikke opprettet – ikke før ved dommens dag, da alt vil bli avslørt. Inntil da må vi leve i en evig kamp mot denne verdens krefter. Men Guds plan står fast; den kan ikke rokkes av noe som skjer her på jorden. Alle hendelser vil vise seg å likevel ha en mening sett fra et høyere perspektiv, fra evighetens synsvinkel. For Bossuet er det nettopp mangelen på synlige tegn på historiens mening og rettferdighet som rettferdiggjør troen på det usynlige (2 Kor 4,18). Dette er i så fall implikasjonen av det Bossuet sier: Om materie og sansbare ting er alt som eksisterer, kan ingen mening finnes annet enn i det transcendente, i det åndeliges verden; for mening kan aldri deduseres fra det rent materielle.

Den historiske prosessen selv avslører ikke noe bevis for en mening eller retning. Heller ikke Guds vilje kan utledes av den profane historien, og historiens gang kan ikke forklare inkarnasjonens mysterium. Men Guds inngripen i historien gjennom Kristus har brutt historiens naturlige strøm. Gjennom én historisk hendelse har Gud avslørt sin vilje: gjennom Jesus Kristus, ved Ordet som ble legemliggjort.

Om den profane historiens hendelser i seg selv ikke har noen mening, rettferdiggjøres historien likevel ved å være en ferd mot eschaton – den siste tiden, historiens fullbyrdelse og dommens dag. Og bak den profane historiens meningsløshet skjuler det seg en annen historie. I den er verden en scene der kampen mellom det onde og gode, mellom lysets og mørkets disipler, utspiller seg, og hvor frelse eller fortapelse er hva hele dramaet handler om.

Den sakrale historien

Historien er fortellingen om frelsen. Mennesket brukte den frihet det hadde fått av Skaperen til å gjøre opprør, og dømte dermed seg selv bort fra Guds nærvær. Men Gud grep inn for å redde de fremmedgjorte mennesker fra fortapelsen og lede dem inn på veien til forsoning. Den historiske prosessen, som sakral historie, starter dermed da Gud åpenbarte seg for menneskene i form av Sønnen, som ofret seg selv på korset i den hensikt å forsone mennesket med Skaperen. Frelsen og det evige liv er frukten av forsoningen.

Det teologiske prinsippet for oppfattelsen av den historiske prosessen som frelseshistorie, er syndefallet. Menneskets synd og Guds frelsende hensikt både krever og rettferdiggjør historisk tid. Historien blir en prøve, en test for den enkeltes vilje, der det skilles mellom «lysets barn» og «mørkets barn», som Augustinus sier det, og der den enkeltes valg – som til syvende og sist dreier seg om Guds påkallelse og den enkeltes respons på kallelsen, om hvorvidt man aksepterer eller avviser Kristus – avgjør spørsmålet om sjelens frelse og det evige liv. Denne kristne historiefortolkning står og faller derfor med at man aksepterer Kristi frelsesgjerning og inkarnasjon som doktrine.

Jesus Kristus er alfa og omega, begynnelsen og slutten; hva som befinner seg mellom begynnelsen og slutten er irrelevant. Historien er mellomperioden, tiden mellom åpenbaringen av den hellige plan og oppfyllelsen av den i fremtiden. Kristus er den eneste mening i en verden av meningsløshet. Han er historiens herre, Kyrios Christos, herre over Gudsriket, men også over den sekulære historien; for bak historiens hendelser og tingenes synlige framtredelser, virker mystiske krefter i det skjulte. De jordiske makter er allerede beseiret, men de er fremdeles virkende. Med frelsesgjerningen har historien tatt en ny kurs, men den er ikke synlig. Gudsriket er allerede her, og ligger likevel, som eschaton, i framtiden. Frelsesgjerningen har allerede skjedd, men er ikke bekreftet.

I denne radikale spenningen mellom det værende og det kommende, mellom det nære og det uendelig fjerne, er troen og håpet den kristnes livsmodus. Det som ateister vil kalle den irrasjonelle tro på oppstandelsen som historiens avgjørende hendelse, er for den troende den rasjonelle begrunnelse for håpet om det kommende Gudsriket – et rike som allerede oppleves som eksisterende i verden, dog skjult og som lite i forhold til det som skal komme.

Å leve eskatologisk

En «kristen verden» vil være et selvmotsigende begrep; for en kristen forståelse av menneskenes historie kan bare være basert på den fundamentale antagonisme som alltid vil bestå mellom Gudsriket og menneskenes rike. Den kristne lever i verden, men er ikke av verden. Dette er et av kristendommens paradokser som ikke har noen løsning i historisk tid. Kristendommen eksisterer i et kompromiss med verden, og er derfor delaktig i historien; men det er like sant at den kristne, som åndelig menneske, lever i konstant strid med «det naturlige mennesket», mennesket som ikke har tatt imot nåden. Som Abels åndelige etterkommere er de kristne hengitt til å leve i Kains by, der synden alltid råder. En essensiell del av det vi kan kalle «å leve eskatologisk» i verden er å kjempe mot ondskap og begjær – ikke bare i andre, men i oss selv. Vi har alle noe av Kain i oss.

Historien er en domstol der den enkeltes åndelige utvikling og levde liv blir vurdert, uansett hvilken tid man tilfeldigvis blir født inn i. For menneskene er det hele et spørsmål om å akseptere eller fornekte Kristus og frelsen. Enkeltmenneskenes liv har i historisk tid form av en peregrinatio, en pilegrimsferd, mot frelsen og det evige liv. Vi er alle pilegrimer, peregrinantes, på denne jord, og – om vi har akseptert Kristus – på vei mot det samme mål. Livet er en reise som handler om åndelig utvikling, og historien er prosessen med stadig å gjenvinne den asketiske livsholdning som er implisitt i kristendommen, og om å overvinne de materielle og naturlige krefter som drar mennesket bort fra Gud. Å leve eskatologisk betyr også å leve moralsk, med selvvalgte grenser, indre disiplin og selvoppofrelse.

De troendes liv er som en hemmelig historie innenfor den profane historien, ukjent og usynlig for de som ikke ser fra et høyere perspektiv med troens øyne. For de kristne har historien alltid vært en historie om frelse som springer ut fra troen på en endelig mening, der fortiden bare er en forberedelse for fremtidens fullbyrdelse – en eskatologisk fremtid som imidlertid bare eksisterer for oss i en dimensjon av håp og forventning. Det er ikke mulig for oss å vite noe om fremtiden annet enn det Gud ønsker å avsløre for oss, glimtvis og i bruddstykker, gjennom hellige kvinners og menns visjoner. Å leve eskatologisk er derfor å leve i håp, men også med usikkerhet; det er å akseptere at eksistensen er et mysterium, men i ubetinget tillit til Guds kjærlighet.

Gudsriket

Håpet om bedre tider i framtiden er et illusorisk håp; for historien har vist seg å være en slagmark for destruktive krefter. Forkynneren sier: «Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det finnes ikke noe nytt under solen» (Fork 1,9). Alt er bare tomhet og jag etter vind. Og likevel kan man ikke leve uten håp; for uten håp er det bare resignasjon og fortvilelse som ofte ender i destruktiv nihilisme. Men det eneste håpet som ikke er en illusjon, er håpet som er en frukt av troen. Vi er frelst ved håpet, sier Paulus (Rom 8,24). Troen og håpet rettferdiggjøres ved at historiens hendelser og menneskets lidelser tolkes i lys av alt det som Jesu død på korset har gitt løfte om, nemlig korsets endelige seier ved historiens ende. Historien blir «universell» ved at den gis enhet og mening, og ledes mot et endelig mål. Gudsriket, som realiseres ved historiens ende, er det faste punktet som gir historien retning og progresjon.

Guds rike begynner med Kristi liv, død og oppstandelse. Men i verden er fremdeles ondskapen og døden et faktum. Gudsriket er ikke synlig – ikke ennå. De kristne lever i håp mellom nåtid og fremtid, mellom det som er og det som ennå ikke er realisert. Kirken er bare Gudsrikets foreløpige manifestasjon, og «de helliges samfunn» er en forløper for det fremtidige sjelenes fellesskap. Men Gudsriket kommer, og korsets seier blir til universell sannhet. Gudsriket betyr at Gud har satt alle ting i orden i en ny virkelighet, og at vår bønn har blitt oppfylt: La ditt rike komme, la din vilje skje.

Jesus forklarer at Gudsriket er å sammenlikne med sennepsfrøet. Først er det lite, ubetydelig og knapt synlig. Men dette ene frøet vokser til et stort tre. Eller ta lignelsen om surdeigen. En liten mengde gjær virker innenfra i det skjulte og forvandler til sist det hele (Matt 13, 31-34). Med andre ord: Gud virker i det skjulte før han virker åpent. Forvandlingen skjer innenfra først. Gudsriket er altså til stede, seieren er allerede vunnet, men ikke alle kan eller vil se det. Når Jesus taler i lignelser, er også dét en slags dom. Den åpenbarer sannheten for de lydhøre, men er uforståelig for de med lukkede sjeler. En dom felles over den enkeltes personlige respons. Gudsriket må tas imot frivillig, av de som ønsker det og søker det.

Ved historiens slutt

Den kristnes forståelse av verdens historie må bygge på Kristi lidelse og oppstandelse, og korset er det sentrale symbol for håpet som kristne bærer. Kristi død på korset var ikke et nederlag; for med oppstandelsen ble det hele vendt til en seier over døden og til menneskets gjenforsoning med Gud. Ved at Kristus sonet våre synder i vårt sted, ble forholdet til Gud gjenopprettet. Korset er nøkkelen til frelsen – døren befinner seg framfor oss, og vi åpner den ved å akseptere Kristus og ta imot hans offer. Slik blir et nytt liv mulig for oss, som tilgitte og frelste fra synden og med det evige liv i vente.

Historiens gang blir meningsfull, forståelig og «progressiv» kun ved forventningen om oppfyllelsen av eschaton, med den endelige seier over synden og ved oppstandelsen til det evige liv, da tiden selv oppløses i evighet. Seieren er vunnet gjennom Jesus Kristus, selv om den ennå ikke er fullt realisert. Men ved historiens slutt blir korsets seier endelig bekreftet, synlig for alle. Dommen er korsets ytterste konsekvens. Dommen er avsløringen av de som har tatt imot og de som har avvist Kristus. Ondskapens makter blir brutt, rettferdigheten blir gjenopprettet, og menneskene dømmes, skapelsen fornyet – «en ny himmel og en ny jord.» Korsets seier er sannhetens seier over løgnen, kjærlighetens seier over likegyldigheten, lysets seier over mørket, det evige livets seier over døden. Det er mer enn en kosmisk begivenhet.

De kristne må holde fast ved korset som symbolet på begynnelsen og på fullbyrdelsen av Guds plan. Det er paradoksalt at korset, et instrument for tortur og død, skulle bli et symbol på seieren over døden, på det evige liv, på det åndelige rike som beseirer maktens materielle rike. Korset symboliserer ikke død, men mening og evig liv. Det symboliserer alle de troendes håp og lengsler og får i påsken betydningen som det mektigste av alle symboler (og det mest hatede av troens fiender).

I en samtale med kalif Mahdi av Bagdad, i året 781, forsvarte Timoteus I, leder for Østens kirke, den kristne tro og forklarte betydningen av korset. På et spørsmål fra kalifen svarte Timoteus:

«Som du sier, konge, fører korset til død, men døden fører til oppstandelse, og oppstandelse fører til liv og udødelighet, og det er grunnen til at som et symbol på liv og udødelighet, tilber vi den ene og usynlige Gud gjennom det. Det er gjennom korset at Gud åpnet kilden til liv og udødelighet for oss.»