Ordet «rasist» kommer raskere enn et pust i dagens debatt. Hvis du stiller et ubehagelig spørsmål, viser til statistikk eller kritiserer – ja, da blir du stemplet. Hva skjer om vi faktisk stopper opp et øyeblikk og spør oss selv: Er alt dette rasisme? Eller har vi gjort ordet om til et skjold for å slippe å møte virkeligheten?

Vi liker å si at vi er et åpent og tolerant samfunn. Men toleransen har en viss grense – og den grensen går som oftest ved kritikk. Kritiserer man enten kultur eller religion, er man ikke lenger en del av den åpne samtalen. Da er man problemet.

Terrorangrep blir begått i religionens navn. Etter slike hendelser ser vi mønsteret. Politikere og kommentatorer skynder seg med å si at «vi må ikke generalisere» og at «vi må ha forståelse». Men hvor går grensen? Må vi virkelig møte alle ideologier med forståelse, uansett hva det innebærer? Skal vi virkelig anerkjenne holdninger som strider mot de grunnleggende rettighetene, bare fordi det er ubehagelig å si imot?

Og hva med ytringsfriheten? Etter Charlie Hebdo-angrepet sa alle «Je suis Charlie». Vi skulle stå opp for retten til å si det vi mener, selv om det provoserer. Men hvor er dette blitt av i dag? For det føles ut som om vi i dagens samfunn blir stoppet eller kritisert for meningene våre. Ikke fordi de er voldelige, men fordi noen blir krenket.

La oss også ta Norge som et eksempel: Etter angrepet på London Pub i 2022 ble det raskt snakk om hat og ekstremisme. Hvor ærlige er vi egentlig? Og hvorfor er det enkelte forklaringer som det nærmest er tabu å snakke om?

Dette er kjernen i problemet. Vi har skapt et samfunn der det å stille spørsmål kan være farligere enn å ti stille. Der frykten for å bli stemplet som rasist er større enn viljen til å være ærlig.

Men la oss si at vi fortsetter med å late som om det er feil å stille alle vanskelige spørsmål, hva sitter vi igjen med da? Et samfunn som ser rolig ut på utsiden, men der mange egentlig er frustrerte.

Kanskje det ikke handler om hvorvidt vi er rasister. Kanskje det handler om hvorvidt vi faktisk tør å være ærlige.