I Ole Asbjørn Ness’ podkast med psykolog­spesialist Silje Schevig og psykologi­professor Ole Jacob Madsen som gjester, går Ness til front­alangrep på Schevig fordi hun ikke «skiller mellom sannhet og tøv». Ness utdyper dette med å si at det finnes bare «udiskutable sannheter» eller «løgn», og ingenting midt imellom. Schevig behøver derfor bare å finne disse sannhetene, sier Ness, og så gjengi dem korrekt.

Dette er en utbredt misforståelse blant politikere og journalister.

Naturvitenskapen arbeider etter malen observasjon–hypotese–test, hvor hypotesen må være mulig å avkrefte dersom den ikke er sann. Hypoteser er det i tillegg ikke mulig å bekrefte, bare avkrefte, fordi alt du trenger for å torpedere en hypotese, er en annen hypotese med samme konsekvens. Vi våger derfor bare å tro på en hypotese etter at den flere ganger har unngått å bli avkreftet av uavhengige viten­skaps­grener, men selv da kan hypotesen være feil. Dette er viten­skapens krav.

Men i Ole Asbjørn Ness’ verden finnes bare absolutter. Dette er som regel en indikasjon på at man enten ikke kan fundamental viten­skaps­teori og/eller at man har en eller annen politisk hensikt, for i politikkens verden er denne oppfatningen ikke uvanlig. Eksempelvis da Gro Harlem Brundtland i mai 2007 erklærte at debatten rundt CO₂-hypotesen var «over», eller da Erna Solberg krevde 100 års hemmelighold av Korona­kommisjon­ens arbeid. Hensikten for Brundtland og Solberg var åpenbart av en eller annen grunn bare å stanse debatten rundt klima­modell­ene og korona­vaksinene.

I sann naturvitenskap er debatten aldri «over», den løper hele tiden. Men dette er avhengig av en åpen debatt, og denne debatten har nå journalister og politikere avlivet, til fordel for en slags konsensus­vitenskap. Det nye er bare at sensuren også har nådd podkasten til Ness, noe jeg inntil nylig ikke ville ha trodd var mulig.

Som eksempel på sann natur­viten­skap nevner jeg Einstein–Bohr-debatten (om kvante­mekanikk­en var riktig eller ei) som startet i 1905, men som først ble avgjort i 1981, etter et prakt­fullt eksperiment utført av Alain Aspect i Paris.

Under Ness’ regime ville denne debatten antakelig ha blitt avgjort allerede i 1906, med politikere og journalister som over­dommere. Her ville ikke Einstein hatt nubbe­sjans, fordi Einstein på dette tids­punktet var helt alene om sine påstander, og Ness’ udiskutable konsensus­vitenskap ville ha kommet seirende ut. Dermed hadde heller ikke Bohr og Aspect senere kommet på banen, og verden ville ha vært uten kvante­mekanikk­en og alt det som følger av den, slik som mobil­telefon­er og inter­nett, og Ness ville ha vært henvist til en bakelitt-telefon med dreie­skive og morse­signaler.

Ness mener at FNs klimapanels (IPCC) klima­spådom­mer er et eksempel på god vitenskap. Disse spå­dom­mene er basert på at det er antropo­gene CO₂-utslipp som bestemmer temperaturen på jorda, og at man ut fra disse igjen kan kalkulere hva temperaturen senere vil bli. Såkalte klima­modeller.

Men her er hva IPCC selv har sagt om klima­modeller: «Klimaet er et ikke-lineært kaotisk system og kan derfor ikke forutsies», men det er jo nettopp dette de ønsker å gjøre, så den 1. november 2018 fjernet IPCC like godt utsagnet fra sin hjemmeside. Beslutningen var antakelig politisk motivert.

Den eneste registrerbare effekten av antropo­gene CO₂-utslipp er økt plante­vekst. Når temperaturen på jorda varierer, er det som respons på Milankoviç-syklus­ene, sol­syklus­ene, vanndamp og kosmisk stråling – ikke CO₂. CO₂ påvirker selv­følg­elig også temperaturen, men effekten er så liten at den ikke kan måles, så når vi en sjelden gang kan registrere en statistisk korrelasjon mellom temperatur og CO₂, uten å bruke modell­data, så er det CO₂-nivået som svarer på økte temperaturer, og ikke omvendt (Henrys lov om oppløste gasser i væsker).

Med dette faller CO₂-hypotesen, og derfor har USA, Russland, India, Kina og over 130 andre land snudd ryggen til den, som betyr at de gjennom Paris-avtalen forplikter seg til å øke CO₂-utslippene, ikke å redusere dem. Derfor øker i dag verdens CO₂-utslipp, foreløpig med 14 %.

Men Ole Asbjørn Ness mener altså at det korrekte for oss bør være å gå motsatt vei, til astronomiske kostnader som på sikt vil ruinere oss, med følgende non-argumentative argumenter: «klima­endring­ene er et stort problem», «klima­forskning­en er vel­etablert» og «jeg gidder ikke å ta klima­skeptikere inn i min podkast».

Så hvor kommer da denne konsensus­baserte viten­skapen fra? Jeg vet ikke, men jeg tror den oppstår ved at vi belønner forskere og journalister for å støtte det politiske narrativet med penger.

For eksempel får du neppe penger for å undersøke om CO₂-hypotesen er riktig, fordi denne allerede er vedtatt politisk. Av samme grunn får du neppe heller publisert kritiske artikler i norske aviser. Ei heller er det debattema i NRK, hvor de har en egen klima­avdeling som effektivt setter en stopper for all kritikk. Mediene bedriver i stedet aktiv des­informasjon i samarbeid med bl.a. Cicero, hvor Bjørn Samset påstår at vi «på denne planeten har hatt det samme klimaet i fire tusen år». Dette til tross for at enhver med ungdoms­skole­pensum under beltet vet at det i bronse­alder­en var tre grader varmere og at skog­grensa gikk 300 meter høyere. I for­historisk tid var det sju grader varmere enn i dag, og livet på jorda blomstret.

Men resultatet av arbeidet til dette politisk-journalist­iske komplekset er at vi i dag har politikere som går rundt og ønsker seg et kaldere klima. Ironien er selvfølgelig at de største sivilisasjon­ene utviklet seg i varme klima­perioder, ikke i kalde, og at de fleste temperatur­relaterte dødsfall i dag skyldes kulde, og ikke varme. En artikkel i Lancet sier at 4,5 millioner årlige dødsfall i dag skyldes kulde, mens bare ½ million skyldes varme.

Men hva betyr vel dét så lenge politikere og journalister synes det er for varmt?

Silje Schevig er én av de få selv­stendige stemmene i samfunns­debatten, og hun tar sjansen på at åpenhet og ærlighet varer lengst. Dét er ingen sikker vinner­strategi under dagens politiske regime. For dette fortjener hun kudos, ikke å bli pepret med floskler fra regjeringens narrativ­ordbok av kunnskaps­løse journalister. Ness burde heller ha vist seg som en mann og tatt den viten­skapelige debatten, i stedet for å velge den betydelig enklere politiske debatten.

Dr. philos. Jon Gulbrandsen er biolog og har arbeidet for Akvaforsk og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.