Exxons oljeraffineri i Baton Rouge, Louisiana, den 22. august 1974. Foto: AP / NTB.

Etter varmeperioden i tiårene rundt 1940 ble det kaldere og verden var opptatt av en kommende ny istid i 1960–1970-årene – naturens dominerende klima­variasjon. Men klima­alarmistene vil innbille folk at olje­selskap og andre energi­produsenter visste at klima­endringene var menneske­skapte. Dette falske eventyret får plass i viten­skapens mest prestisje­fylte journaler og videre­formidles av ukritiske medier, inkludert NTB.

Dagens ledende eksperter innen beregning av klima omtaler modellenes begrensninger, at de beregner for høye temperatur­effekter fra CO₂-økning, og at de hele tiden har dårlig forståelse av skyenes dominerende betydning (skyer dekker 66 +/- 3 % av jordoverflaten). Da blir det merkverdig at klima­alarmister gjennom en årrekke har angrepet olje­selskapet Exxon for deres holdning til CO₂ og klima primært basert på resultater fra modell­beregninger.

Exxon og klima­politikk

Hovedpåstanden er at selskapet siden 1970-årene gjennom egen forskning hele tiden har visst om CO₂-økningens negative klima­effekter (dette er IPCCs hypotese). Hemmelig­hold av kjens­gjerningene, overdreven usikkerhet og bagatell­isering av effektene for å sikre selskapets forretnings­virksomhet er andre anklager. Det gjentas enda en gang i den prestisje­fylte journalen Science og norske medier (Vårt Land).

Sannheten er en annen. Exxons forskning på feltet benyttet de forenklede modeller som den gang var utviklet, samarbeidet også med eksterne miljøer og publiserte resultater i inter­nasjonale journaler.

Overordnede usikkerhets­vurderinger fra Exxon skulle også reflekterte datidens (og nåtidens) viten­skapelige helhetlige vurdering – og ikke bare baseres på resultatet fra enkle, svært mangelfulle modeller med manglende vekt på usikkerhet og formidling av denne, akkurat som IPCC fikk kritikk for (IACs evaluering 2010 etter «Climate­gate»-skandalen).

I 1980-årene og fremover var olje­selskapene opptatt av fremtidig mangel på petroleums­funn. De påviste funn ville begrense utslippene ut over i 2000-årene. Jeg mener at Shell hadde en spådom om «permanent oil shock» fra år 2000, men nye funn samt skiferolje og -gass har endret bildet.

Ingen vitenskapelig konsensus om klima­problemet

Det har aldri vært viten­skapelig konsensus om CO₂s klima­betydning. Historisk har den vært akseptert å være lav. John Tyndall fant rundt 1860 at det var vanndamp som var den meget sterke drivhus­gassen. CO₂ var en svak drivhus­gass, jfr. lærebøker i 1960-årene (Walter Moore, «Physical chemistry» og Gunnar Hãgg, «Inorganic Chemistry»), basert på nøyaktige data av molekylers strålings­egenskaper oppsummert av Gerhard Herzberg 1935-50.

Charny-rapportens anslag fra 1979 var at dobling av CO₂ ville gi en økning i klodens middel­temperatur på 3 +/- 1,5 ºC. Det var et enkelt middel­verdi­anslag basert på det lave estimat fra Manabes enkle modell på +1,5 ºC (1967, se KN 308) og Hansens (GISS) enkle modell på 4,5 ºC.

Merkverdig nok er verdien og usikkerheten fremdeles på samme nivå etter å ha benyttet flere titalls milliarder kroner på beregninger og flere hundre milliarder på øvrig klima­forskning. For tallenes tale er at modellene IPCC benytter, beregner klodens temperatur til rundt 287,5 +/- 2 K (Kelvin-grader), en variasjon på samme nivå som anslått usikkerhet. Det blir ikke så synlig når IPCC bare rapporterer avvik fra en beregnet middelverdi uten usikkerhet.

1970-årenes spådom om ny istid

For Exxons konsernledelse var det imidlertid helt andre forhold som ville dominere klima­vurderinger og som aktivistene bevisst overser. Etter oppvarmings­perioden 1915–1940 var klima­endringene betegnet som forbedring med mildere forhold i kalde strøk (bl.a. Arktis) og ikke minst forbedrede avlinger. Men så ble det kaldere med dårligere avlinger.

I 1960 årene var bl.a. Sovjet Unionen og India ille ute (bl.a. CIA-rapport 1974). Verdens meteorologi­organisasjon (WMO) spådde i 1960-årene en mulig kommende istid, noe som var fremme i mediebildet i 1970-årene med bl.a. artiklene «Another Ice Age?» (Time, 1974) og «The Cooling World» (Newsweek, 1975) der varme­perioden i 1925–1955 fremgår av figuren i grader Fahrenheit (ºF). Carters administrasjon vurderte tiltak mot nedkjøling så sent som slutten av 1970-årene.

CO₂ er ikke klimapådriver

Klimakonferansen ved Princeton i 1955, ledet av legendariske Otto von Neumann, hadde kun ett foredrag om CO₂s mulige påvirkning (KN 194). Verdens ledende meteorologer, inklusive de norske Jacob Bjerknes og Arnt Eliassen, var kjent med CO₂s begrensede effekt, at videre økning nærmer seg optisk metning (Beer-Lamberts lov 1852/1760 og de øvrige prinsipper) noe som formet verdens dominerende oppfatning frem til klima plutselig snudde før 1980.

IPCC-supporter Steven Schneider hadde publisert arbeider om at mer CO₂ faktisk ville medføre en kaldere klode, men da det snudde og ble varmere i 1980-årene ble budskapet motsatt.

Århundrets klimaguru, Hubert Lamb, påpekte i UNESCO Chronicle 1973 manglende sammenheng mellom CO₂ og temperatur:

Mens CO₂ gikk opp gikk temperaturen ned og vise versa. Det måtte derfor være noe annet som dominerte klima­endringene enn økningen i CO₂ – naturlige variasjoner.

Men like viktig var satellitt­observasjoner (NIMBUS fra 1969) som viste liknende forhold endog at inversjon i atmosfære­temperaturer i Antarktis/kalde områder, som medførte at økt CO₂ i hovedsak ville gi avkjøling. Likeledes var, ifølge værballonger, fuktigheten i luften redusert for ulike atmosfære­høyder/-trykk.

Konklusjon:

Ingen studier om de ovennevnte forhold er med i Science artikkelen, normalt en selvsagt oppgave for referee å påpeke. Dette er en god demonstrasjon som viser at IPCC-støttende artikler har «frikort» med svært mangelfull faktabasis selv i de mest prestisje­fylte viten­skapelige journalene og derfra rett til mediene.

Mangt kan sies om Exxon, men at ledelsen skal se bort ifra et øredøvende empirisk fakta­grunnlag og slavisk følge åpenbart mangel­fulle modeller, ville være meningsløst.

Ole Henrik Ellestad er tidligere kjemi­professor, forsknings­direktør ved SINTEF, administrerende direktør ved Norsk Regne­sentral og direktør for natur­vitenskap og teknologi i Forsknings­rådet. Han er i dag redaktør for Klimanytt hos Klima­realistene.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.