¹ En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» ² Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»

³ Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham. ⁴ Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne. ⁵ Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.» ⁶ Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. ⁷ Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?» ⁸ Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.

⁹ Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. ¹⁰ Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin. ¹¹ Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» ¹²Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» ¹³ Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin. ¹⁴ Abraham kalte dette stedet «Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»

1. Mosebok 22, 1–14

Dagens tekst er hentet fra første Mosebok og handler om Gud som ber Abraham ofre sin sønn Isak. Teksten blir av ulike årsaker ofte sett på som en problematisk historie. Jeg har hørt prester si at de for eksempel ikke ønsker å ha glassmalerier i kirken som viser dette motivet, de klarer nemlig ikke å forklare bildet for barn. De opplever historien for brutal, at den ikke samsvarer med den Gud de ønsker å forkynne.

For meg blir slike oppfatninger ikke bare et eksempel på hvordan vi stadig mister fotfestet for vår forståelse av Gud, men også vår evne til å forstå andres tro.

Vi må ikke glemme at Abraham levde i en annen tid enn vår. Han levde svært tidlig i vår historie og hadde ikke kunnskap om alt som ville finne sted. Han kjente ikke Gud slik vi kjenner ham i dag. Hans forståelse av Gud var ikke fullstendig. Samtidig levde han i en tid der menneske­ofringer var vanlig, og der brutaliteten i samfunnet var av en karakter vi ikke kan forestille oss, noe for eksempel historien om Abraham og Saras reise til Egypt vitner om. Vi overser lett slike fakta, men de er avgjørende for hvordan vi leser historiene fra Det gamle testamentet.

I en slik verden må Gud gi et budskap til Abraham. Gud har behov for både å si noe om seg selv, men også om fremtiden.

Etter at Gud har inngått en pakt med Abraham (1. Mosebok 15) og Isak blir født, finner altså historien sted som dagens tekst forteller om. Gud ber Abraham om å gå opp på et fjell i Moria-området, (som ifølge 2. Krønikebok 3, 1 er navnet på Tempelberget i Jerusalem) og ofre den «eneste sønn som han elsker». Men da Abraham gjør seg klar til å ofre Isak, stoppet Gud ham og sa at han skulle ofre en vær i stedet.

Dermed blir historien et bilde på ideen om sted­fortredende offer: Noen dør i stedet for andre.

I kristen teologi tolkes dette som at Gud ikke krever at mennesker skulle ofre sine barn, men at Gud gir selv sin sønn for menneskene.

Ja, det er riktig at Gud testet Abrahams tro, og at Abraham bestod denne testen. Men det betyr ikke at Gud faktisk ville kreve offeret testen innebar, snarere tvert imot. Samtidig viser Gud at mennesket er i en umulig posisjon. Denne posisjonen krever at noen en stiller opp for dem, redder dem fra døden. Mennesket kan ikke redde seg selv, uansett hvor mange ofringer det foretar.

Det er interessant at denne forståelsen av hendelsen først kom etter Jesu død og oppstandelse. Da begynte de kristne jødene å lese Det gamle testamentet med nye øyne, og de så at historien viser at det finnes en løsning på menneskets utfordring gjennom sted­fortredende offer, som i kristen forståelse kulminerer i Jesu død.

Med andre ord: Det er som om Gud setter problemet helt på spissen for å vise både at han ikke vil ha menneske­offer, men at han selv tar ansvar for frelsen ved egen innsats.

For kristne ble dermed denne historien enda et eksempel på hvem Gud er, at hans kjærlighet til mennesket, og planen om frelse for oss ved å ofre seg selv, hadde vært der fra begynnelsen av.

Men historien er også viktig for oss av andre årsaker. Den vitner om en prinsipiell forskjell mellom kristendom og islam, hvor historien også har en sentral plass. For i islam holdes denne historien opp grunn av Abrahams lydighet, mens den i kristen­dommen først og fremst blir en tidlig fortelling om Guds uendelige kjærlighet og plan for oss alle.

Hva vi tror på, former oss og samfunnet vi lever i, og det er vårt valg hvem vi vil tilhøre.