En imam fra Islam Net er ansatt i stipendiatstilling ved MF vitenskapelig høyskole – institusjonen som i over hundre år var Norges presteskole.

I seg selv kan dette virke som en enkelt ansettelse i et akademisk miljø. Men hendelsen peker mot et større og mer grunnleggende spørsmål, nemlig:

Hvor går egentlig Den norske kirke – og institusjonene som historisk har vært satt til å forvalte dens arv?

MF ble etablert for å utdanne prester og teologer i den lutherske tradisjonen. I generasjoner var institusjonen nært knyttet til den kristne kulturarven som vårt samfunn er bygget på.

I dag presenterer MF seg som en bred institusjon for «teologi, religion og samfunn». Samfunn endrer seg, og akademiske institusjoner utvikler seg.

Men utvikling reiser også spørsmål. Når en imam fra et miljø som Islam Net får en stipendiatstilling ved en institusjon som historisk har vært en presteskole for Den norske kirke, er det rimelig å spørre: Hva er det egentlig som skjer?

Spørsmålet handler ikke om religionsfrihet. Religionsfrihet er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Muslimer skal selvsagt ha samme rett til å tro og praktisere sin religion som alle andre borgere. Spørsmålet handler heller ikke om akademisk forskning på islam.

Spørsmålet handler om noe mer grunnleggende: retningen til institusjoner som historisk har vært bærere av det kristne verdigrunnlaget Norge er tuftet på.

Det norske samfunnet er ikke verdinøytralt. Det er bygget på et historisk fundament: kristen etikk, menneskeverdets ukrenkelighet, likhet for loven og utviklingen av demokrati og rettsstat.

Når institusjoner som vokste frem for å forvalte denne arven i økende grad vender oppmerksomheten mot andre religiøse tradisjoner – og til og med ansetter representanter fra miljøer som mange oppfatter som sterkt i konflikt med grunnleggende vestlige verdier – er det legitimt å stille spørsmål om retning.

Spørsmålet blir enda mer relevant når vi vet at MF mottar betydelige statlige midler. Over 120 millioner kroner i året kommer fra fellesskapets skattepenger. Prioriteringer sier noe om hva man mener er viktig.

En naturlig refleksjon er derfor denne: Hva ville skattebetalerne selv ment om bruken av disse midlene?

Hvis man stilte et enkelt og direkte spørsmål til befolkningen, nemlig: «Skal staten finansiere studier av miljøer som fremmer verdier i strid med norske demokratiske normer og verdier?» – er det svært sannsynlig at et betydelig flertall ville ha svart nei.

Dette betyr ikke at forskning på slike miljøer nødvendigvis er feil. Men det peker på et demokratisk spenningsfelt som ofte blir oversett: Offentlige institusjoner finansieres av et samfunn med et bestemt verdigrunnlag. Når disse institusjonene beveger seg i retninger mange opplever som fjerne fra dette grunnlaget, oppstår et legitimt spørsmål om demokratisk forankring.

Den norske kirke har historisk vært mer enn en religiøs organisasjon. Den har vært en kulturbærer og en moralsk referanseramme i samfunnet.

Når institusjoner som vokste frem for å forvalte denne arven beveger seg i en ny retning, er det derfor naturlig å stille et enkelt spørsmål: Hvem skal egentlig forme verdigrunnlaget i Norge fremover – institusjoner som er forankret i landets kristne tradisjon, eller ideologier som historisk har stått i tydelig konflikt med den?

Det er ikke et polemisk spørsmål. Det er et spørsmål om retning. Og nettopp derfor må det stilles.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!