Det er ingen ende på de kreative krumspringene fra EUs klimaovervåkingstjeneste Copernicus og deres trofaste budbringere i NTB.

Nå er det februar 2026 som skal presses inn i den etter hvert nokså slitte malen om global oppvarming, selv om folk flest på våre breddegrader har sittet og hutret i en måned preget av kulde og væte.

Når man leser meldingen fra NTB, er det nesten så man må gni seg i øynene. Det innrømmes riktignok at februar var preget av surt og kaldt vær i Norge, Skandinavia og de baltiske statene. Faktisk var måneden blant de tre kaldeste de siste 14 årene i våre områder. Men du trenger ikke frykte hverken kuldegrader eller snømåking, for Copernicus kan berolige oss med at det på «verdensbasis» var den femte varmeste februarmåneden noensinne.

Det er en fascinerende oppvisning i statistisk akrobatikk vi her er vitne til. Når det er varmt ute, brukes det som et ugjendrivelig bevis på en forestående klimakatastrofe. Når det er bikkjekaldt, slik mange har opplevd denne vinteren, flyttes fokus lynraskt til den andre siden av kloden eller til havdypet; slik kan man redde narrativet. At man ender opp med en femteplass i en historisk oversikt, fremstilles nærmest som om det er dommedagsprofetier verdig.

Enda mer komisk blir det når man trekker inn det såkalte førindustrielle nivået i perioden 1850–1900. Man sammenligner altså dagens presise målinger med anslag fra en tid da termometere var mangelvare i store deler av verden. At årets februar havnet 1,49 grader over dette nokså flytende referansepunktet, brukes for å fortelle oss at vi er «så vidt innenfor» 1,5-gradersmålet i Paris-avtalen.

Det er nesten beundringsverdig hvordan man klarer å skape en følelse av akutt krise ut av en differanse på 0,01 grader fra et politisk vedtatt mål. For den jevne nordmann, som har sett strømregningen skyte i været etter at man har strevd med å holde varmen gjennom en iskald februar, fremstår disse desimalene som fullstendig løsrevet fra virkeligheten.

NTB formidler disse tallene med et gravalvor som om det var snakk om de ti bud. Det stilles ingen kritiske spørsmål til modellene eller til hvordan Copernicus velger ut sine referanseperioder. I stedet får vi servert en lapskaus av ekstremvær i Botswana, sjøis i Arktis og stormer i Nord-Atlanteren, alt sammen kokt sammen for å underbygge påstanden om at kloden koker, selv når vi må skrape is av bilruta hver morgen.

Det er på tide å spørre om disse månedlige klimarapportene har mistet sin funksjon som vitenskapelig informasjon og i stedet er blitt en rent rituell øvelse i alarmisme. Når man må ty til en femteplass for å holde liv i overskriftene, tyder det på at man begynner å gå tom for ordentlige rekorder.

Kanskje burde både Copernicus og NTB ta seg en tur ut i den virkelige verden neste gang de skal vurdere temperaturen? Det kan hende de oppdager at folk er mer opptatt av å overleve vinterkulda enn av nøyaktig hvilken plassering årets februar fikk i en tvilsom statistisk rangering.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.