Erna Solbergs kvalmende dobbeltmoral

Det er nesten så man ikke tror det man leser når man ser Erna Solbergs utspill på Facebook.

Høyres leder har funnet det opportunt å ri den høye moralske hest i kjølvannet av Epstein-skandalen og krever nå en ekstern og uavhengig granskning av Utenriksdepartementet. I innlegget sitt peker hun ivrig på Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen, mens hun behendig unnlater å nevne sine egne partifeller som er en del av den samme suppa.

Det er en arroganse av en annen verden når Solberg navngir politiske motstandere som er under etterforskning, mens hun samtidig fullstendig utelater Høyres egen Børge Brende. Som kommentarfeltet under innlegget hennes så treffende påpeker, er det skammelig at hun overser Brendes rolle i World Economic Forum og de internasjonale nettverkene der disse maktmenneskene opererer. Astrid Smedsrud Johansens kommentar om at Solberg nevner Ap-politikere uten blygsel, men utelater Brende, har fått tusenvis av tomler opp.

Det viser at folk gjennomskuer dette kyniske spillet.

Solberg forsøker også å hvitvaske sin egen kronprinsesse Ine Eriksen Søreide ved å fremheve at støtten til Terje Rød-Larsens tankesmie ble avsluttet da hun var utenriksminister. Dette fremstår som et desperat forsøk på å frikjenne Søreide før granskningen i det hele tatt har startet. Vi vet nå at Søreide selv har «glemt» å registrere tunge internasjonale styreverv, og det er naivt å tro at hun ikke har vært en del av den samme ukulturen som har fått lov til å blomstre i utenrikstjenesten.

Men den virkelige elefanten i rommet er Erna Solbergs egen historie. At nettopp hun våger å snakke om nulltoleranse for misbruk av tillit og fellesskapets midler, er provoserende. Det er ikke lenge siden det norske folk ble vitne til hvordan hennes egen ektemann Sindre Finnes drev omfattende aksjehandel mens hun var statsminister. For de aller fleste fremstår det som åpenbart at dette var innsidehandel basert på informasjon fra landets mektigste kvinne.

At Solberg ble sittende og at saken ikke fikk større rettslige konsekvenser, lukter lang vei av kameraderi og en politisk elite som holder en beskyttende hånd over sine egne. Vi fikk aldri de svarene vi trengte i habilitetssaken, og tilliten til Solberg fikk seg en knekk hun aldri burde kunne ha reist seg fra. Når hun nå peker fingeren mot andre og krever full oppvask og åpenhet, fremstår det som et grelt eksempel på at reglene gjelder for alle andre enn henne selv.

Det er bra med granskning, men det klinger hult når kravet kommer fra en politiker som selv lever i et glasshus. Erna Solbergs selektive hukommelse og evne til å overse egne og eget partis feiltrinn mens hun angriper andre, er ikke lederskap. Det er ren og skjær dobbeltmoral av verste sort.

Før hun krever at alle steiner skal snus i Utenriksdepartementet, burde hun kanskje tatt en grundigere vask i sin egen bakgård.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!