Mitt navn er dr. Päivi Räsänen. Jeg har vært medlem av det finske parlamentet for Krist­demokraterna siden 1995, i tillegg til å ha vært innen­riks­minister fra 2011 til 2015. Jeg er også lege og stolt bestemor til tolv barne­barn. Finland er et demo­krati som er bygget på retts­staten og grunn­leggende friheter. Disse verdiene er svært viktige for meg som europeer og kristen.

I juni 2019 kunngjorde styret i Den evangelisk-lutherske kirke i Finland sitt offisielle partner­skap med LGBT-arrange­ment­et «Pride 2019» i Helsinki. Som svar på dette uttrykte jeg min kristne tro om ekte­skap og seksual­itet i et Twitter-innlegg. Jeg rettet innlegget mitt til kirkens ledelse og stilte spørsmål ved deres beslutning om å delta i Pride-arrange­ment­et, som jeg mener strider mot vår kristne tro. Jeg la ved et bilde av noen vers fra Romer­brevet som under­bygget mitt syn på denne saken. Jeg gjorde dette på en fredelig og respekt­full måte, uten å angripe eller fornærme noen.

For å ha utøvd min ytrings­frihet ble jeg etter­forsket av politiet og avhørt i mer enn tretten timer. Spørs­mål­ene fra politiet handlet skam­løst om Bibelen og tolkningen av den. Jeg ble spurt: «Hva er budskapet i Romer­brevet og dets første kapittel?» og «Hva mener jeg med ordene ‘synd’ og ‘skam’?» Det spredte seg en vits på sosiale medier om at Päivi Räsänen igjen skulle møte til bibel­studie på politi­stasjonen. Politiet spurte om jeg ville gå med på å slette inn­legg­ene mine innen to uker. Jeg sa nei og bekreftet på nytt min tro på Bibelens lære, uansett konse­kvens­er. Jeg vil ikke be om unn­skyld­ning, forklarte jeg, for det apostelen Paulus har sagt.

29. april 2021 tiltaltes jeg formelt av den finske riks­advokat­en Raija Toiviainen for tre tilfeller av «agitasjon mot en minoritets­gruppe» for å ha uttrykt min mening om ekteskap og menneskelig seksualitet offentlig i en pamflett fra 2004, for kommentarer jeg kom med i et radio­program i 2019 og for tweeten. Den lutherske biskopen Juhana Pohjola ble tiltalt sammen med meg for å ha publisert pamfletten min for kirken. Forbrytelsen «agitasjon mot en minoritets­gruppe» faller inn under seksjonen «krigs­forbrytelser og forbrytelser mot menneske­heten» i den finske straffe­loven, og kan medføre opptil to års fengsel. Jeg fornærmet ikke eller oppfordret til vold mot noen. Jeg ble straffe­rettslig tiltalt for å ha uttrykt over­bevis­nin­ger som var forankret i min tro og samvittighet.

To ganger frikjente finske domstoler meg enstemmig. Biskopen og jeg sto tiltalt to dager fremfor domstolen i Helsinki, 24. januar og 14. februar 2022. Under retts­saken sa aktor først at den ikke skulle være noen inkvisisjon mot Bibelen. Men så rettet hun et over­raskende angrep mot kristen­dom­mens kjerne: evangeliet. Hun hevdet at mine oppfatninger utgjorde en doktrine hun oppsummerte som «elsk synderen, hat synden». Hun anså den som fornærmende og ærekrenkende fordi etter hennes oppfatning ikke kan skille mellom personens identitet og hans eller hennes handlinger. Ifølge dette synet fordømmer man også mennesket og anser det som mindre­verdig hvis man fordømmer handlingen. Denne uttalelsen strider klart mot både det kristne menneske­syn­et og sunn fornuft. Tanken om at det ikke er mulig å skille mellom en persons handlinger og kjernen i hans eller hennes identitet, er i strid med vår levde virkelighet og med evangeliet.

30. mars 2022 frikjente domstolen i Helsinki oss enstemmig og uttalte at «det er ikke domstolens oppgave å tolke bibelske konsepter». Retten påla også påtale­myndig­het­en å betale over 60.000 euro i saks­omkostning­er. Påtale­myndig­het­en anket deretter frikjennelsen i april 2022 og fortsatte å kreve titusenvis av euro i bøter, samt at mine publikasjoner skulle sensureres. I motsetning til mange andre retts­system­er kan påtale­myndig­het­en etter finsk lov anke frikjennelser helt til Høyeste­rett. 31. august og 1. september 2023 ble saken vår behandlet av anke­domstol­en i Helsinki. 14. november 2023 stad­festet retten fri­finnelsen av oss. Påtale­myndig­het­en anket igjen i januar 2024. Det som er tydelig her, er at til tross for disse klare kjennelsene, har stats­advokaten fortsatt å forfølge anklagene mot oss ubarm­hjertig, i et forsøk på å gjøre vår sak til et eksempel.

I april 2024 erklærte Høyesterett at den ville behandle saken, og saken vår kom deretter opp for landets høyeste domstol 30. oktober 2025. Under saken gjentok aktoratet sin påstand om at ordene mine var «krenkende», at «hensikten er irrelevant», og at det som teller er hvordan leserne tolker teksten. Påtale­myndig­het­en krevde at jeg og biskop Pohjola skulle dømmes for «oppfordring til hat mot en gruppe», at det skulle ilegges bøter og at tweeten og brosjyren skulle sensureres fra internett (tiltalen for radio­program­met er frafalt).

Mitt håp er at Høyesteretts kjennelse vil bekrefte retten til fri menings­ytring for alle i Finland, uten frykt for straff. En endelig fri­finnelse fra Høyesterett vil danne en sterk presedens for å forsvare ytrings­frihet­en for alle, spesielt når det gjelder tro og samvittighet. Biskopen og jeg avventer nå Høyeste­retts avgjørelse.

Hele tiden har mitt forsvar blitt koordinert av den juridiske advokat­gruppen ADF Inter­national, ledet av advokatene Paul Coleman og Lorcán Price, sammen med den finske advokaten Matti Sankamo, basert på ytrings- og religions­frihet­en som er beskyttet av finsk, europeisk og inter­nasjonal lov. Mitt forsvar har argumentert for at retten til ytrings­frihet er en grunn­leggende rettighet som er beskyttet i alle viktige menneske­rettig­hets­konven­sjon­er og er grunn­lag­et for et demo­kratisk samfunn. Vagt formulerte lover om «hat­ytringer» under­graver denne viktige rettigheten ved å kriminal­isere ytringer basert på svært subjektive definisjoner av «krenkelse».

Denne saken har aldri bare handlet om meg og biskopen. Den handler om hvorvidt fredelig uttrykk for dypt­liggende over­bevisninger kan behandles som en kriminell handling i dagens Europa. Den handler om hvorvidt borgere, inkludert geistlige og folke­valgte repre­sent­ant­er, kan snakke åpent om tro og sam­vittigvhet uten frykt for straffe­forfølgelse. Til syvende og sist handler den om hvorvidt det er ulovlig å si det man tror på.

Det er åpenbart at betydningen av bibelvers ikke bør være gjenstand for tolkning i en rettssal, og likevel er det nettopp dette som har skjedd. En domstol har ikke noe med å dømme Bibelens lære­setning­er og vår rett som kristne til å opprett­holde og uttrykke dem. Vår straffe­forfølgelse for «hat­ytringer» har blitt til en teologisk rettssak om hvilke kristne over­bevisning­er som kan og ikke kan uttrykkes i Finland. Det er utrolig at dette har skjedd i et moderne europeisk land.

Selv om domstolene til slutt skulle frikjenne oss, viser vår historie selve prosessen er en straff. I årevis ha vi vært utsatt for etter­forskning, offentlig gransking og juridisk usikker­het. Dette har en av­skrekk­ende effekt, ikke bare på kristne, men på alle som har meninger utenfor en snever, stats­godkjent konsensus. Dessverre har finske myndig­het­er sendt et budskap om at alle må være forsiktige med hva de sier, for politiet kan komme og banke på døren deres også. Lovene om «hatprat» under­graver den offentlige debatten med frykt, og driver menings­mangfold­et bort fra det offentlige rom.

Sensur er en av de største eksistens­ielle truslene mot dagens demo­krati­er i Europa. Du trenger ikke å være enig i mine over­bevisning­er for å se faren ved å kriminal­isere fredelige ytringer. Når staten kontroll­erer hvilke ideer og over­bevisning­er som kan uttrykkes, blir demo­krati­et sårbart. Min sak viser hvor denne veien kan føre. Nylige utviklinger i EU, som loven om digitale tjenester (DSA), gjør europeisk sensur til et verdens­omspennende problem. Ytringer som er lovlige i dag, kan bli kriminalisert i morgen. Kampen for ytrings­frihet foregår i økende grad på nettet, og vi ser at sensur­tiltak som vedtas i Europa, ikke forblir begrenset til Europa. Dette bør bekymre alle som verdsetter frihet.

Under disse prøvelsene har jeg funnet støtte i min tro og i de tusenvis av støtte­erklæring­ene jeg har mottatt fra hele verden, inkludert mange fra den amerikanske Kongressen. Jeg er fortsatt håpefull og stoler på at ytrings­frihet­en fortsatt kan oppretth­oldes. Den er for viktig til å miste. Mitt ønske er at Europa og våre demo­kratiske partnere forblir steder hvor alle kan snakke åpent og leve etter sin sam­vittig­het uten frykt.

Det som har skjedd med meg etter en enkel beslutning om å legge ut et bibel­vers på Twitter for seks år siden, viser at kampen for ytrings­frihet ikke lenger er teoretisk. Dessuten er det ikke bare en lokal kamp, men en kamp med virkelig globale konsekvenser. Jeg har ansett det som et privilegium og en ære å forsvare ytrings­frihet­en og religions­frihet­en, som er grunnleggende rettig­he­ter i en demokratisk stat. Uten den straffe­retts­lige tiltalen mot meg ville jeg ikke hatt den enestående muligheten til å dele min kristne tro på politi­stasjon­er, i retts­saler og gjennom direkte­sending­er og presse­konferanser som er blitt hørt over hele verden. Jeg gleder meg til den dagen da den grunn­leggende retten til ytrings­frihet blir opprett­holdt for alle som søker å uttrykke sine over­bevisning­er på en fredelig måte.

Takk for at dere engasjerer dere for friheten!

Päivi Räsänens vitnemål om trusselen mot ytringsfriheten i Europa ble holdt under en høring fremfor justiskomiteen i Representantenes hus i Washington D.C. den 4. februar 2026.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!