Det er nesten rørende å lese Facebook-innlegget til Høyres påtroppende leder Ine Eriksen Søreide der hun raser over avsløringene i Epstein-saken.

Hun er rystet og sint over det bildet som nå tegnes av en eliteklubb som bruker sine roller til egen vinning. Det er sterke ord fra en kvinne som for ikke lenge siden stod på riksdekkende fjernsyn og latterliggjorde Bjørnar Moxnes da han påstod at Norge har en maktelite som lever fjernt fra folk flest. Den gangen avfeide hun kontant at det eksisterte en egen klasse politikere som skalter og valter med fellesskapets tillit som de vil.

Nå har virkeligheten innhentet retorikken hennes på en måte som nesten er parodisk. Samtidig med at hun krever at alle kort skal på bordet i Utenriksdepartementet og hos sine partifeller, må hun selv krype til korset og beklage sin egen selektive hukommelse. Det viser seg at den kommende statsministerkandidaten har hatt tunge internasjonale styreverv i den sveitsiske organisasjonen Centre for Humanitarian Dialogue og den internasjonale tenketanken International Crisis Group, uten å opplyse Stortinget om det.

Det er beleilig at denne forglemmelsen oppdages og beklages rett før hun skal velges som leder på landsmøtet.

Dette er nettopp den globale eliten Moxnes snakket om, og som Søreide mente var oppdiktet. Når en norsk toppolitiker glemmer at hun sitter i styret for organisasjoner i Genève og Brussel, forteller det oss at hun har så mange hatter at hun ikke lenger vet hvilken hun har på hodet. Det bekrefter at avstanden mellom disse internasjonale cocktail-kretsene og den vanlige nordmann er blitt så stor at Søreide ikke engang ser problemet med å holde slike verv skjult for velgerne.

I sitt innlegg forsøker Søreide å ta avstand fra ukulturen rundt Epstein-nettverket ved å peke på at dette skader tilliten til det politiske systemet. Hun har helt rett i analysen, men evner ikke å se at hun selv er en del av problemet. Hun innrømmer at hun meldte seg inhabil overfor venninnen Mona Juul i 2017, men forsøker samtidig å tone ned vennskapet ved å si at de bare har spist enkelte middager sammen.

Enten er man inhabil fordi man er nære venner, eller så er man det ikke.

Det er denne tette sammenvevingen av vennskap og maktposisjoner som kjennetegner eliten hun benektet eksistensen av.

Søreide krever nå full granskning av Utenriksdepartementet og sine tidligere kolleger. Det klinger usedvanlig hult fra en kvinne som i samme åndedrag må innrømme at hun selv har rotet med åpenheten rundt sine egne internasjonale bindinger. Hun er en del av nøyaktig det samme økosystemet som hun nå kritiserer. Det er de samme mingleselskapene og de samme konferansene der skillet mellom politikk og personlig vinning viskes ut.

Ine Eriksen Søreide forsøkte å belære oss om at det ikke finnes noen elite i Norge. Sannheten er at hun er selve legemliggjøringen av den – en elite som mener at reglene er til for andre, og som glemmer sine egne forpliktelser når det passer seg. At hun nå er rystet over avsløringene i Epstein-saken, fremstår som et desperat forsøk på å redde sitt eget skinn ved å peke på andre. Det hjelper lite å være sint på en ukultur man selv har vært med på å beskytte gjennom å benekte at den i det hele tatt finnes.

Moxnes hadde rett i sin beskrivelse av den norske makteliten, og Søreide har nå gjennom sin egen opptreden levert det endelige beviset.

 

Kjøp bøker fra Document Forlag her!

Flere artikler i denne serien

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.