Debatten etter Asle Tojes kronikk om Norges fremtid i Aftenposten har rullet og gått i to måneder, og kommentator etter kommentator har kommet med brunbeisende og fornærmende anklager. Toje har forsvart seg godt, og har også støttespillere.

Men når NRK fortsetter heksejakten ved å klistre et bilde av Toje til en artikkel om Epstein, uten at Toje noengang har hatt noen befatning med ham, kan man spørre seg om rikskringkastingen er seg sin opplysende oppgave bevisst, eller om de egentlig bare er opptatt av klikkhoreri, ensretting av ordskiftet – og undertrykking av sannheten.

Petter Bae Brandtzæg i Aftenposten skriver, uten bevis, at han

«ser stadige oftere åpenbare eksempler på ChatGPT-språk i debattspaltene. Det er også tilfelle i debatten Asle Toje startet. Det famøse innlegget «Vil Norge overleve det som kommer» og motinnlegget fra seniorforsker Paul M.H. Buvarp er antagelig begge betydelig KI-generert.»

Snakk om å prøve å avlede debatten med personangrep – det er uverdig en avis som Aftenposten en gang var.

Hvis Norge skal ha et reelt meningsmangfold, må det være plass i hovedstrømsmediene til en som Asle Toje. Og ideene hans må behandles seriøst, ikke som i en skoledebatt for ungdomspartiene.

Selvsagt løfter allerede medier som Document synspunkter som Toje innehar – det er dét vi er kjent for. Det finnes et meningsmangfold i norsk debatt, det er bare å se på hvilke saker som deles i sosiale medier – folk er våkne og oppegående og vet hvor de skal finne nyhetssaker og meningsjournalistikk som holder vann.

Men i det offentlige Norge, det som består av den såkalt liberale eliten, der er meningsrommet trangere. Der blir det stor oppstandelse når Asle Toje sier ting som er helt opplagte for resten av oss. Ting som alle egentlig vet, men som de ikke tør å si høyt – og hvis de gjør det, så kanskje ikke på en like elegant måte.

Men det er ikke lov å si sannheten i Norge. Alt er i sin skjønneste orden, må vite. Den som rokker ved glansbildet av Norge – det harmoniske, mangfoldige og fargerike fellesskapet Norge, og peker på at det samfunnslimet som en gang holdt oss sammen, er i ferd med å gå i oppløsning – den skal henges ut.

Tojes opprinnelige kronikk, med tittelen «Vil Norge overleve det som kommer?», fastslo:

«Kanskje er dette nasjonens egentlige udødelighet: å gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning.»

Moderat, ikke rabiat

Denne milde beskrivelsen av faktiske forhold ble for mye for kommentariatet. Det boblet over av personkarakteristikker og fordømmelse, og Aftenposten klarte å profittere på Tojes «kontroversielle» tekst. Det ble unektelig mange klikk av dette.

Fra mitt perspektiv i Storbritannia ble det nesten surrealistisk. Jeg leser da lignende artikler daglig, i hovedstrømsmedier som The Telegraph eller magasiner som The Spectator. Den som har lest Douglas Murray eller Rod Liddle eller hørt på historikeren David Starkey, eller har sett GB News (som riktignok ikke regnes som hovedstrøms, men som har høye seertall), har lest og hørt betydelig mer ramsalt kritikk av samfunnsutviklingen enn den Toje kom med. Toje var moderat, ikke rabiat. Men likevel er det dét vi får inntrykk av via hans kritikere.

I europeisk sammenheng generelt, og britisk sammenheng spesielt, ville ikke det Toje skrev, satt i gang verken en langvarig heksejakt eller nasjonalt sammenbrudd i avisspaltene. Men i Norge er det trangt, ytterst trangt. Det som kunne blitt en spennende debatt om integrering og innvandring og nasjonal identitet, ble isteden skittkasting og anklager om at kunstig intelligens hadde skrevet teksten til Toje. Toje selv innrømmer at dette kjøret går ut over ikke bare ham selv, men også familien.

Som Toje sier i samtale med Wolfgang Wee, en person som også jevnlig får gjennomgå medienes fordummende brunbeising (han er sågar portrettert som en hund som logrer for Putin i Aftenposten): Det ikke er enkeltstående motsvar som opprører ham, men det samlede bildet. Det oppleves som en kampanje, og det er ubehagelig og utmattende.

Toje er blitt kontaktet av mennesker som ikke tør å støtte ham offentlig, men som viser medfølelse privat. Han er også blitt kontaktet av mennesker som deler hans samfunnssyn, men som kvier seg for å si noe offentlig. Ikke alle tør, eller orker tanken på,  å stikke seg frem, for så bare å bli halshugget.

Begeret rant over

Dråpen som fikk begeret til Toje til å renne over, var NRKs sak som forsøker å koble ham til Epstein. Toje forteller at han aldri har møtt ham, eller kommunisert med ham, men likevel blir han forsøkt dratt inn i skandalen. NRK har nå beklaget, og fjernet bildet og koblingen. Men skaden er likevel skjedd. Nettavisen har ikke endret sin artikkel om samme sak.

Toje nevner at den støtten han har fått fra for eksempel Torbjørn Røe Isaksen, har varmet. Jeg slutter meg herved til dem som støtter Toje – lovlig sent, kanskje, men det har mer med logistikk enn med intensjoner å gjøre. Documents egen Hans Rustad har også skrevet et varmt forsvar for Toje.

Toje stilte Aftenposten og woke-eliten på en prøve. De strøk!

Jeg har hatt gleden av å møte Toje flere ganger, og en rausere, mer solid og fornuftig person skal man lete lenge etter. Det finnes ikke noe ekstremt med ham – men han er realist.

Det de etablerte mediene kritiserer, på sin krampaktige, nedrige måte, er mer enn Toje – det er den virkeligheten som før eller senere vil bli så tydelig at ingen opprørte og indignerte Aftenposten-kronikker kan dekke over den. Toje får trøste seg med dét, selv om jeg ikke tror han fryder seg over å ha sannheten på sin side når det gjelder utsiktene for Norges fremtid.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!