Uvitenhet, propaganda og Europas historiske blindhet. En advarsel

Islam er mer enn et trossystem, det er også et rammeverk for samfunn og makt. Islamisme vokser ut av en tradisjon der religionen har fungert som autoritet, lov og samfunnsorden. Når religiøs legitimitet omsettes i politisk kontroll, er det en videreføring av tradisjonen. Demokratier svekkes gradvis mens befolkningen lulles inn i en tro på at systemet er robust nok til å beskytte seg selv. Vi ser i dag at islamistiske ideer migrerer. Det er fare for at Europa ikke vil overleve i gjenkjennbar form, skriver Ardeshir Pahlav i dagens gjesteinnlegg.

Europeernes og nordmenns uvitenhet om Midtøsten og islam er en alvorlig trussel mot samfunnet. En trussel som sakte, men sikkert vil forsterke seg dersom man ikke innser hvilke ideologiske konflikter som former vår samtid. Den dagen man våkner kan det være for sent eller langt vanskeligere å bekjempe denne trusselen.Dette er ikke en teoretisk advarsel. Dette er nettopp hva Iran opplever i dag.

Propaganda erstatter historifortellingen

Iran er i stor grad et sekularisert samfunn med en høyt utdannet befolkning og sterke modernistiske strømninger. Tross det styres landet av et autoritært teokratisk regime som legitimerer sin makt gjennom islam. Avstanden mellom folket og makthaverne er ikke bare politisk, men også sivilisatorisk.

For iranerne handler kampen ikke bare om økonomi og reformer, også om å hindre den religiøse ideologis totale kontroll over staten.

Dette er ingen isolert konflikt. Historisk erfaring viser at denne ideologien ikke respekterer grenser, hverken i tid eller geografi.

En av bekymringsfull utvikling i dagens Europa er at historiske realiteter gradvis erstattes av politisk komfortable fortellinger. Istedenfor å studere religioners faktiske historie, presenteres glansbilder:

Vanskelige kapitler tones ned.
Voldelige perioder forklares bort.
Kompleksitet reduseres til slagord.

Dette skaper ikke toleranse. Det skaper intellektuell avvæpning. Et samfunn som ikke forholder seg ærlig til historien, mister evnen til å forstå samtiden, og dermed også til å forsvare sine egne verdier.

Religion og makt; et tilbakevendende mønster

Opp gjennom historien har religionen fungert som mer enn tro, den har vært et rammeverk for politisk orden, lovgivning og militær mobilisering. Islams tidlige periode må forstås i et slikt lys.

Etter migrasjonen til Medina etablerte Muhammad ikke bare et religiøst fellesskap, men en politisk struktur som opererte i en verden preget av stammelojalitet, konflikt og maktkamp.

Dette er en historisk observasjon: stat og religion var tett sammenvevd.

Islam som trosutøvelse og som samfunnsorden

En sentral svakhet i europeisk offentlighet er at islam ofte forstås utelukkende som personlig tro. I realiteten fremtrer islam, slik den presenteres i sine klassiske kilder, også som et kollektivt og normativt prosjekt.

«Og du så menneskene gå inn i Guds religion i flokker.»
(Sure 110:2) :﴿وَرَأَيْتَ النَّاسَ يَدْخُلُونَ فِي دِينِ اللَّهِ أَفْوَاجًا﴾

Koranen fremstiller her ikke bare individuell fromhet, men beskriver hvordan mennesker går inn i Guds religion «i flokker». Dette indikerer en samfunnsdannende ambisjon, ikke kun et privat trosvalg.

Samtidig inneholder teksten eksplisitte påbud om kamp:

«Og kjemp i Guds vei.»
(Sure 2:190) ﴿وَقَاتِلُوا فِي سَبِيلِ اللَّهِ﴾
«… Kjemp mot dem inntil det ikke lenger finnes fitna»
(Sure 2:193) ﴿وَقَاتِلُوهُمْ حَتَّىٰ لَا تَكُونَ فِتْنَةٌ﴾

Verset er gjennom historien blitt tolket som et påbud om kamp inntil religiøs og politisk motstand opphører. Dette illustrerer hvordan islamske kilder ikke bare regulerer personlig tro, men også forholder seg til makt, orden og samfunnskontroll.

Disse versene er historisk blitt tolket og anvendt i juridisk og politisk kontekst innen islamsk rettstenkning. Over tid utviklet dette seg til sharia, et omfattende normsystem som regulerer familieforhold, arv, strafferett, offentlig moral og politisk autoritet.

Dette betyr ikke at alle muslimer ønsker eller støtter en religiøs stat. Det betyr heller ikke at islam entydig fører til autoritært styre. Men det betyr at islam, slik den fremtrer i sine kilder og tradisjoner, også fungerer som et rammeverk for samfunn og makt og ikke bare som et trossystem.

Islam og islamisme; et nødvendig, men utilstrekkelig skille

Det er riktig og nødvendig å skille mellom islam som religiøs tilhørighet og islamisme som politisk ideologi. De fleste muslimer lever et fredelig liv og ønsker det samme som alle andre: stabilitet, familie og fremtid, mens islamistene søker å forme en stat etter sharia.

Men dette skillet er utilstrekkelig dersom det brukes til å forklare hvordan makt faktisk oppstår og utøves. Islamisme vokser ikke frem i et tomrom, men i en tradisjon der religion historisk har fungert som autoritet, lov og samfunnsorden. Når religiøs legitimitet kan omsettes i politisk kontroll, er dette ikke nødvendigvis et brudd med systemet, men en videreføring av det.

Iran er kroneksempelet på hva som skjer når en slik ideologi får institusjonell makt – og ironisk nok er islamismens første ofre nettopp muslimer.

Bani Qurayza-stammen: en historisk advarsel

Blant de mest omdiskuterte hendelsene i islams tidlige historie er oppgjøret med den jødiske stammen Bani Qurayza. Etter å ha blitt anklaget for forræderi under beleiringen av Medina, kapitulerte stammen.

Klassiske kilder beskriver hvordan mennene ble henrettet, mens kvinner og barn ble tatt som krigsfanger. Tallene varierer, men 600 til 900 menn skal ha blitt halshugget.

Med moderne øyne fremstår dette som massedrap og et ekstremt eksempel på hva som kan skje når religiøs autoritet og politisk makt forenes uten institusjonelle begrensninger.

Historien skal ikke brukes som et våpen, men den må heller ikke dekkes til. Når propagandaen fremstiller religionenes fortid som utelukkende fredelig, mister vi den voksne samtalen om ideologi og makt.

Iran; ikke første land som er blitt erobret av islamismen, men det første som forlater den

Iran er et kroneksempel på hva som skjer når en slik ideologi får institusjonell makt – og ironisk nok er islamismens første ofre nettopp muslimer.

De siste årene har omfattende protester avdekket et brudd som går langt dypere enn politisk misnøye. I en rekke byer er moskeer og religiøse symboler blitt angrepet og satt i brann. Det er dokumentert gjennom hundrevis av videoer fra hele landet som er delt etter protestene i januar 2026.

Dette gjør Iran historisk unikt. Landet var ikke det første som ble underlagt islamistisk styre, men det kan bli det første der et helt samfunn i praksis har forkastet religionens rolle som styrende makt. Protestene retter seg ikke bare mot regimet, men mot selve ideen om at islam skal fungere som politisk og juridisk autoritet.

Det som utspiller seg i Iran, peker derfor utover landets grenser. Det viser ikke bare hva islamisme fører til, men også hva som kan skje når et samfunn når et punkt der religionen ikke lenger oppleves som tro, men som tvang.

Hva Europa overser

Den kanskje største analytiske feilen i europeisk offentlighet, er manglende evne til å skille mellom islam som personlig tro og islamisme som politisk prosjekt.

De fleste muslimer ønsker som sagt å leve sine liv i fred. Islamistene søker derimot å organisere staten rundt religiøse lover og normer. Dette skillet er avgjørende. Uten dette skillet blir enhver kritikk stemplet som fiendtlighet, og enhver bekymring avfeid som intoleranse.

Europas nye sårbarhet

Det er sjelden at historien gjentar seg på den pene måten. Ideer migrerer og Europa vil neppe overleve i gjenkjennbar form. Kontinentet står allerede i krevende diskusjoner om integrering, sosial tillit, parallellsamfunn og verdigrunnlag. Spørsmål om ytringsfrihet, religionskritikk og sekularisme skaper dype politiske skillelinjer.

Utfordringen ligger ikke i bare i islam i seg selv. Den oppstår når ideologier krever forrang over demokratiske prinsipper. Liberale demokratier er sterkere enn mange tror, men også mer skjøre enn de liker å innrømme.

Norge er intet unntak

Norge er preget av høy tillit, robuste institusjoner og politisk stabilitet. Nettopp derfor kan det være fristende å anta at alvorlige ideologiske konflikter tilhører andre regioner.

Representant for det iranske regime invitert til middag på Slottet igår kveld

Iran viser hvor raskt et samfunn kan endre kurs dersom ideologiske bevegelser får institusjonelt fotfeste.

Demokratier faller sjelden dramatisk og over natten. De svekkes gradvis mens befolkningen antar at systemet beskytter seg selv. Derfor handler denne advarselen ikke om fryktretorikk, men om historisk bevissthet.

Et samfunn som slutter å stille vanskelige spørsmål, gjør seg selv sårbart. Historisk uvitenhet er ikke bare et kunnskapsproblem. Det er en sikkerhetsrisiko. Den lærdommen har iranere allerede måttet betale for.

For iranere er kampen for et sekulært samfunn ingen akademisk disiplin. Den betales med fengsel, eksil og tapte liv. Deres erfaring peker på en universell sannhet: Frihet er ingen permanent tilstand. Den må forstås før den kan forsvares.

Europa trenger ikke å kopiere Irans skjebne for å lære av den. Men det krever vilje til å se historien uten filter, og mot til å erkjenne at propaganda aldri kan erstatte virkeligheten.

Spørsmålet er ikke om man blir advart. Spørsmålet er om man velger å lytte.

Kjøp bøker fra Document Forlag!