Daniel Sundkvist 
Dagens skattesystem hviler på en akseptert inndrivelse av deler av lønnen, som er gjengs i de fleste vestlige land. Dette er godt innarbeidet – selv små barn vet at når de blir gamle nok til å jobbe, må de betale skatt. Betingelsene er at pengene som innkreves, brukes til velferd til folket, og at det gjøres etter svært strenge regler. Det skal med andre ord ikke være overlatt til tilfeldighetene hva skattepengene brukes til. Det skal heller ikke være tilfeldig hvor mye skatt som trekkes fra lønnen innen du får den utbetalt. Regjeringen tester nå grensene til begge betingelsene.
Det finnes et tak på hvor høyt trekk folk aksepterer. Trekket må være tilstrekkelig lavt til at folk kan leve komfortable liv med beløpet de får utbetalt etter skatt. Det finnes dog variasjoner blant vestlige land. Noen land er kjent for høye skattetrykk, men hvor prisen på varer og tjenester er forholdsvis lav. Andre land er kjent for lavere skattetrykk, men hvor prisen på varer er høyere. Norge har inntil nylig vært blant sistnevnte. Men nå opplever vi både stigende skattetrykk og stigende priser på varer og tjenester, noe som er inkompatibelt med status quo i levestandard.
Folks toleransegrense for hvor høyt trekk som aksepteres, blir nå utfordret av regjeringen. Regjeringen synes å gjøre alt de kan for å skattelegge folket inntil smertegrensen, og gjerne over. Men de er lure. De rører ikke inntektsskatten. Derimot finner de på andre måter å overføre flere midler fra folks lommebøker, og inn i statens allerede velfylte pengebinge.
Argumentet deres er «omfordeling».
Da Jens Stoltenberg ble konfrontert med den nye boligskatten, bedyret han at staten ikke skulle tjene på den, at hensikten er å øke skatten på dyre boliger, samtidig som den skal lettes på billigere boliger. Med andre ord en «rettferdig omfordeling fra rike til fattige». Han bekreftet at staten får inn «500 millioner mer enn planlagt» på ordningen, og at dette skal tilbakeføres til folket, men at regjeringen ennå ikke vet hvordan.
Eh… hva med å tilbakeføre midlene til de samme folkene dere har tatt dem fra?
Men hva Ap gjør, er å ta hundre kroner fra Ivan, innrømme at det var et feilgrep, for så å gi de hundre kronene til Per.
Dette er logikk for Ap.
Det er dog en yrkesgruppe som tjener på Ap sitt siste stunt: takstmennene. Stoltenberg legger nemlig ved hva han kaller en «sikkerhetsventil». Borgerne står helt fritt til å sette ned ligningsverdien på boligen deres, så lenge den blir dokumentert (er ikke Stoltenberg omtenksom, dere?). De som rammes av regjeringens nye ran, kan altså – så lett som bare det – bruke tusenvis av kroner på å få boligen deres vurdert av en takstmann. Stoltenberg har åpenbart stor sans for takstmenn, siden han åpner for denne gullgruven. Men som jeg leste en oppegående person skrive i et kommentarfelt: Det stilles ikke et lignende krav til dokumentasjon når regjeringen skrur ligningsverdien opp.
Men det er mer ved Stoltenbergs uttalelse som får meg til å stusse. Han sier at staten ikke skal tjene på den nye skatten. Samtidig sier han at staten får inn «500 millioner mer enn planlagt». Altså har staten likevel beregnet fortjeneste på skatten, siden det er det overskytende som skal «tilbakeføres til folket» og ikke hele summen. Det handler altså ikke egentlig om å gi til de fattige, men å gi til staten.
Og det er nok dette som er den tilslørte hensikten. Staten skal tjene på dette, slik at de kan «omfordele». Og fordelingen skjer selvfølgelig etter Ap’s tolkning av «velferd», som nok ikke er den samme som din og min. Det handler ikke om pensjoner, helsevesen, veibygging eller gratis skolemat. Det handler om Ukraina, klimatiltak, innvandring og støtte til organisasjoner som hater jøder, som bygger moskeer, som støtter terrorister, som forteller nordmenn at vi er rasister – eller at det finnes hundre kjønn.
Fra nyttår har både Sverige og Danmark innført tiltak for å redusere matprisene. Sverige reduserte matmomsen. Danmark deler ut matkuponger til ekstra vanskeligstilte, men de har også gjort tiltak som reduserer matprisene direkte. Jeg bor i Danmark, og etter å ha kommet hjem over nyttår etter et lengre opphold i Norge, så merket jeg meg redusert pris på flere viktige matvarer. Danmark har dessuten fjernet elavgiften på strøm, i første omgang i hele 2026 og 2027.
Hva med Norge, som er den rikeste av de tre? I Norge løfter ikke regjeringen en finger for å redusere galopperende matpriser.
«Arbeiderpartiet avviser blankt å røre matmomsen. Statssekretær Ellen Reitan (Ap) har tidligere uttalt at momsfritak gir lavere inntekter til staten og mindre penger til fordeling.»
Det synes å krenke Ap at borgerne skal ha råderett over egne penger eller overhodet ha kjøpekraft. Da har jeg lyst til å spørre Reitan, når vi går til dagligvarebutikken for å kjøpe melk og brød, skal vi altså finansiere klimakvoter i Nigeria og bygging av regjeringskvartalet? For dette tror jeg vanlige mennesker ikke er klar over. De tror nok at de betaler for brødet de kjøper og alt det innebærer å produsere brødet, men ikke for statsstøtte til kunstnere som smører avføring utover et lerret.
Men alt, absolutt alt, er en kilde til inntekt for Ap, slik at de kan «omfordele» etter eget forgodtbefinnende, og det synes ikke å finnes et tak.
Målet er nok 100 % skatt, slik at man må be staten om støtte til alt man trenger i sitt daglige virke. Dette mistenker jeg er Ap’s våte drøm. Slik får de full kontroll på folket, hva de tenker, hva de kjøper og deres adferd. Og Ap bestemmer selvfølgelig hvem som kommer først i køen. Document-lesere og kritikere av regimet vil stille langt bak.
Og hvite menn kan nok bare glemme å be om hjelp. De må klare seg selv.
