Verdien på den norske krona er i fritt fall. I løpet av det siste året er den ned 14 % mot amerikanske dollar og hele 19 % mot euro.

Samtidig ligger SSBs offisielle statistikk over prisstigningen det siste året på 6,5 %. Dette er for øvrig en statistikk som svært få nå fester lit til. Alle merker at prisene stiger mye mer enn det SSB forteller oss. Til og med økonomene har begynt å riste på hodet av KPI.

Apropos økonomene venter nok de fleste at Norges Bank neste uke kommer til å sette opp styringsrenten enda en gang. Dette er et politisk spill der sentralbankens leder Ida Wolden Bache står i begivenhetenes sentrum.

Borgerne skjønner ikke særlig mye mer enn at det er de som må betale for det som foregår. Det har jeg tenkt å gjøre noe med.

Men først vil jeg si litt om hva penger er, og hva penger betyr for samfunnet.

Penger er selve grunnsteinen i sivilisasjonen. Penger av høy kvalitet gjør nemlig at vi kan samarbeide tett med andre folk, selv om vi ikke kjenner dem. For å ta det helt enkle:

Jeg gir deg en kurv med mat mot at du gir meg penger. Og i neste omgang er det du som gir meg husvære mot at det er jeg som gir deg penger.
Når vi gjør dette mange nok ganger med hverandre, bygger vi etter hvert opp tillit. Og når vi får tillit til hverandre, kan vi bygge kapital sammen.
Og når vi bygger kapital sammen – ja, da kan vi til slutt lage en sivilisasjon.

Penger som har lav kvalitet, har stikk motsatt effekt. De gjør oss mistenksomme overfor hverandre, og det blir vanskelig for oss å samarbeide om å bygge kapital. Hvis vi ikke kan stole på pengene i det hele tatt, noe som skjer hvis de mister verdien raskt, da rives sivilisasjonen i stykker på 1-2-3.

Dette er det som skjer i land som opplever hyperinflasjon, det vil si når prisene stiger svært raskt og ukontrollert. Men vi får den samme effekten også når prisinflasjonen er høy. Selv når den generelle prisstigningen er relativt lav, skjer det samme. Det er bare snakk om forskjeller i grader.

Naturtilstanden er pengefrihet. Det betyr at vi kan bruke de pengene vi liker best. I naturtilstanden vil den totale pengemengden i samfunnet normalt være ganske stabil. Naturtilstanden innebærer også at vi stadig blir mer produktive. Det fører til at vi klarer å produsere flere og bedre varer og tjenester.

Når den samme pengemengden jager flere varer og tjenester, vil prisene falle. Naturtilstanden innebærer derfor også prisfall, eller det som kalles deflasjon. Og deflasjon gjør at alle får mer igjen for arbeidsinnsatsen sin. Noe som gjør at folk får mer velstand over tid.

Den politiske tilstanden er ikke pengefrihet, men pengemonopol. Det betyr at vi er nødt til å bruke de pengene som politikerne bestemmer at vi må bruke.

Den politiske tilstanden innebærer også at pengemengden øker. Den øker fordi politikerne ønsker at den skal øke. Og når det skjer, taper pengene seg kontinuerlig i verdi. Dette kommer til syne ved at det generelle prisnivået stiger.

Over lengre tid sørger den norske staten for å øke pengemengden med litt mer enn 7 % i gjennomsnitt per år. Det gir en utvanning av pengeverdien på omtrent 7 %. I løpet av 10 år betyr det at pengenes verdi halveres. Og etter 16 år er verdien redusert til en tredjedel. «Rentesrenteeffekten» er nådeløs, og etter kort tid har pengene tapt nesten all verdi.

Det raske verdifallet gjør at pengene har meget lav kvalitet. Dette fører også til at vi mister tilliten til pengene. Vi mister tillit til dem fordi de kan ikke oppbevare verdier for oss, for eksempel verdien av arbeidsinnsatsen vår. I det moderne norske samfunnet kvitter vi oss derfor med pengene så raskt som mulig. Vi gjør det ved å kjøpe alt mulig slags ræl som vi stort sett ikke har bruk for. Og i stedet for å spare penger, pådrar vi oss gjeld.

Vi tar ikke opp bare litt lån. Vi tar opp enormt mye lån. Norske husholdninger har faktisk havnet helt i verdenstoppen når det gjelder å utnytte kredittmulighetene. Vi blir kun slått av Danmark.

Nordmenn har blitt gjeldsslaver som bader i et hav av forbruksvarer av lav kvalitet. Slik blir det når shitcoins er det eneste vi kan bruke.

Årsaken til at politikerne ønsker pengemonopol og å øke pengemengden, er at dette er et av de aller kraftigste virkemidlene som de kan bruke for å omfordele verdier. Den omfordelingen som pengepolitikken forårsaker, er en overføring av verdier til staten og de rikeste fra alle andre. Pengepolitikken fungerer altså som en skjult skatt og en skjult subsidie på samme tid.

Over tid blir effekten voldsom. Det offentliges pengebruk utgjorde for eksempel bare 6 % av BNP i 1900, mens den i 2020 utgjorde hele 66 %. Andre faktorer, som skatter og avgifter, er også viktige årsaker til dette. Men pengepolitikken ligger der «i bunnen» og er helt avgjørende for at dette kan skje.

Dessuten eier nå de 1 % rikeste nordmennene 20 % av all formuen i Norge. Det vil si: Nå er mange av dem på tur til å bli sveitsere, etter å ha nytt godt av den norske pengepolitikken i mange år.

Sentralbanksjefer liker ikke å snakke om den effekten som økningen av pengemengden har på prisene og samfunnet. Og de nevner aldri omfordelingseffekten. Det er en viktig del av jobben deres å få folk til å se vekk fra det de egentlig holder på med. De snakker i stedet om det de mener er helt andre årsaker til at prisene stiger.

Wolden Bache sa i sin årstale den 16. februar at prisinflasjonen i Norge skyldes Russlands invasjon av Ukraina, som «fører til en sterk økning i energi- og råvarepriser … noe som har gitt økte kostnader for bedriftene, som igjen velter de økte kostnadene over i prisene til forbrukerne.»  Hun sa også at «Den høye prisveksten har også sammenheng med sterk etterspørsel og lite ledig kapasitet i norsk økonomi». (Norges Bank)

Wolden Bache nevnte derimot ikke med et eneste ord at Norges Bank sørget for en vekst i pengemengden de tre siste årene på hele 30 %. Derimot fortalte hun at «En svakere krone gir økt importert prisvekst.» Men hun fortalte ingenting om kronesalget som Norges Bank holder på med når de skal veksle skatteinntekter fra oljeprodusentene før de putter pengene inn i Oljefondet.

Andreas Steno Larsen er en av verdens mest anerkjente makroanalytikere. Han har gjentatte ganger advart om at Norges Bank selger for mange kroner i forhold til skatteinntektene som staten får fra oljeprodusentene.

Det Steno Larsen peker på her, er at Norges Bank på denne måten øker pengemengden. Som nevnt innledningsvis har det direkte ført til verdifall på den norske krona, både målt opp mot euro, dollar og norske varer og tjenester. Steno Larsen har twitret for døve ører. Norske medier satt lenge taust og leste kritikken hans. Den 25. april forsto DN til slutt at de måtte skrive om saken. Han uttalte da:

«Realistisk hadde kronen vært 10 til 15 prosent sterkere enn ved nyttår om Norges Bank ikke hadde solgt kroner. De har svekket kursen så mye. Det er ingen annen vesentlig årsak til at kursen svekkes, slår han fast.» (Dagens Næringsliv)

Bjørn Roger Wilhelmsen, som er sjeføkonom i Nordkinn Asset Management, sa til DN at han var enig med Steno Larsen. Etter det jeg kan se, er det ingen andre økonomer som er direkte uenige i analysen hans. De peker på en del andre årsaker også, men de fornekter ikke effekten som kronesalget har hatt på krona.

Norges Bank fikk anledning til å uttale seg. Det var pressesjefen som fikk den sure jobben. Heller ikke han var uenig med Steno Larsen. I stedet valgte han på vegne av Norges Bank å skyve fra seg ansvaret med å si at kronesalget «er basert på prognoser fra Finansdepartementet».

DN fulgte ikke opp med vanskelige spørsmål.

De spurte for eksempel ikke pressesjefen om denne ordningen medførte at sentralbanken hadde mistet sin uavhengighet. Det burde de selvsagt ha gjort.

Norges Banks kronesalg forårsaker økt pengemengde. Dette svekker kroneverdien. Og da fortsetter selvsagt prisene i Norge å være høye. Dette er i samsvar med Wolden Baches forklaring av årsakene til den høye prisstigningen, jf. at hun i årstalen skyldte på høye importpriser.

Dette løser Norges Bank altså med å sette opp renta. De gjør det for å tvinge norske husholdninger til å bruke mindre penger, slik at prisene på forbruksvarer og forbrukstjenester faller. Konsekvensen av pengepolitikken er også at norske banker går så det griner. Den 27. april meldte Nettavisen om «Ellevill rekord for DNB – tjener rått på personkundene».

Den norske staten eier 34% av DNB. Resten eies av diverse investorer. Omfordelingen til fordel for staten og de rike fortsetter derfor med uforminsket styrke. Norges Bank gir norske borgere daglig det som amerikanerne kaller en «dobbel whammy», med en kombinasjon av høye priser og høy rente.

I omfordelingspolitikkens navn er Ida Wolden Bache, Norges Bank og Finansdepartementet i ferd med å ødelegge den norske sivilisasjonens grunnstein. De manipulerer pengemengden, og legger sakte men sikkert samfunnet vårt i grus. Og de gjør det på en fordekt måte. Ingen av oss har fått lære noe om dette i skolen. Og mediene forstår det heller ikke.

Pengepolitikken er altså et spill som bare noen få skjønner noe av. Det er ikke noe annet å si om dette enn at folket blir bedratt. Og med hjelp av Wolden Bache gjør staten krona til en shitcoin.

Manipuleringen av pengemengden må ta slutt.

Omslaget til Rune Østgårds bestselger.

Kronikken ble først publisert på Rune Østgårds Twitter-konto og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse. Twitter-posten hadde følgende innledning:

I stedet for å vente på at avisene vurderer om de skal trykke kronikkene mine fortsetter jeg å publisere her på Twitter. Mediene er portvoktere, men jeg skriver ikke for dem. Jeg skriver for folket. Hvis du liker kronikken min er det derfor fint om du retweeter. Om du ønsker å sette deg mer inn i temaet kan du kjøpe boka mi «Fraudcoin: 1000 år med inflasjon som politikk».

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!