Britiske politikere bedrar seg selv hvis de tror at de kan gjøre en bedre jobb som ledere uten å forplikte seg til en total omorganisering av de stasstyrte myndighetene.

De bedrar også folket de er satt til å styre, men det verste er vel at folket bedrar seg selv. Dette gjelder ikke kun briter, men for store deler av et Europa som beveger seg med stormskritt mot den totale undergangen.

«Av og til blir selv jeg virkelig overrasket av en nyhetshistorie – og jeg er så verdensvant når det gjelder regjeringer som man kan bli», skriver David Frost i The Telegraph. Frost var statsråd under Boris Johnson og deltok i forhandlingene med Brussel etter brexit.

Han nevner saken om Abd el-fattah, som han mener fremstår forvirrende.

Hvorfor ga britiske politikere, både fra Tory og Labour, ham spesiell oppmerksomhet i utgangspunktet? Han ble tross alt fengslet lenge før han fikk britisk statsborgerskap i 2021, og hans tilknytning til Storbritannia var uansett ganske svak.

Å få britisk pass burde heller ikke ha gjort noen forskjell, for det har alltid vært britisk politikk at personer med dobbelt statsborgerskap ikke kan forvente beskyttelse mot staten i det andre landet.

Starmer ønsker jødehatende ekstremist velkommen til Stor­britannia

Britene har forkastet verdien som britisk statsborgerskap en gang hadde, og følger dermed scriptet til resten av EU-landene, inkludert Norge, som anser nasjonalisme som en gjenfødelse av nazismen.

Det virker som britene har glemt Nazanin Zaghari-Ratcliffe, en iransk kvinne med britisk statsborgerskap som ble arrestert av iranske myndigheter i 2016, anklaget for å forsøke å kaste regjeringen i Iran.

Den britiske regjeringen betalte etter hvert terrorregimet i Teheran 400 millioner pund for å slippe henne fri. Dette skjedde dog ikke før i 2022, etter over fem år med helvete.

Britene opplever skandale etter skandale, mens økonomien forfaller under sosialisme og grønt hysteri.

Horizon Post Office-skandalen er et godt eksempel. Britiske myndigheter nekter nok en gang å se på åpenbare fakta, og prøver å dekke over saken. Nå nekter man fortsatt å betale ut erstatning raskt for de mest åpenbare justismordene.

Samtidig rammes Office of National Statistics av forfall, slik at britene ikke engang kan stole på grunnleggende statistikk om inflasjon og arbeidsledighet.

Det pågår en statlig undersøkelse av britiske myndigheters opptreden av covid-krisen som ser ut til å ha kjørt seg fast. Man kan jo bare drømme om at norske myndigheter vil ta tak i den verste undertrykkelsen av den norske befolkningen siden vi var okkupert av tyskerne.

Men det stanser ikke her, Frost ramser opp flere eksempler.

Den kontinuerlige veksten i antall offentlig ansatte. Vanvittig fokus på  Net Zero. Den unødvendige og enormt kostbare innsatsen for å kle om alle høyblokker i landet. Kollapsen i boligbyggingen på grunn av det nye kravet om at nye bygninger må ha to trapper.

Avkriminaliseringen av butikktyveri. Mangelen på fengselskapasitet, tidlig løslatelse, avsløringen av at det var helt normalt å slippe farlige kriminelle ut ved en feiltakelse. Den endeløse og uutholdelige søppelstreiken i Birmingham. Den eksponentielle veksten i SEND-kostnadene.

De angivelig «utilsiktede» konsekvensene av Online Safety Act. Bankens inkompetente gjennomføring av pengepolitikken. Motviljen mot å akseptere høyesteretts kjennelse om transspørsmål.

Det er manglende evne til å administrere statlige tjenester. Skandalene i fødeavdelingene. Ventelistene i NHS. Danegeld (beskyttelsesavgift) betalt til juniorleger. De lange forsinkelsene i skifte- eller eiendomsoverføringer i tingboken. Sammenbruddet i pensjonsbyrået for offentlig tjeneste. Ofquals datafeil om elever med spesielle behov.

Den 50 år lange sagaen, som nå er avsluttet igjen, om utvidelse av motorveien A1 i Northumberland. Vi klarer ikke engang å få til noe så grunnleggende som å gjøre førerprøver tilgjengelige på en ordentlig måte.

Det er flere ting som går galt. Myndighetene har valgt en ussel taktikk som baserer seg på å anklage enkletindivider, slik at staten slipper unna. Nærmere tyranni kommer man ikke.

Og det er ikke bare den utøvende makten som må bære ansvaret.

Dommere og magistrater har like stor skyld. De svake dommene for gjentatte voldelige forbrytere. Beslutningen om å tolke likestillingslovgivningen som et krav om lik lønn for åpenbart ikke-likeverdige jobber. Den endeløse overfortolkningen av Den europeiske menneskerettsdomstolen EMD.

Samtidig strømmer et rekordhøyt antall båtmigranter illegalt over Den engelske kanal og innkvarteres på hoteller til en pris av opp mot 1500 kroner per natt per migrant.

Hele historien om den britiske staten de siste årene er preget av gjentatt inkompetanse og fiasko. Hvorfor være overrasket over at de slipper inn enda en påstått ekstremist? Det er jo dét de er flinke til.

Britiske myndigheter skriker etter massive reformer, men at noe skjer, virker utenkelig. Det samme gjelder Norge, som ledes av folk som later til å ha sverget på å ødelegge nasjonens sikkerhet og økonomiske velstand. Velstående folk, de som faktisk skaper økonomisk vekst og godt betalte jobber, rømmer i hopetall fra både Storbritannia og Norge. Vi vanlige borgere må være vitne til at alt raser sammen.

Derfor er det eneste virkelige svaret på statlig svikt å begrense hva staten faktisk gjør.

Hvis man forakter politikere og byråkrater, bør man kanskje vurdere å slutte å gi dem mer makt. Hvis man vil stoppe statlig svikt, må man helt klart slutte å gi staten oppgaver å utføre.

Jeg klarer meg fint uten velferdsstaten hvis jeg får beholde litt mer av mine inntekter, så jeg kan forsikre meg selv. Tross alt betaler en gjennomsnitts nordmann rundt 70 prosent av sin inntekt i skatter og avgifter.

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

En enkel helseforsikring koster langt mindre enn det jeg betaler for det norske helsevesenet, hvor utlendinger påfører oss enorme kostnader. Hvis man kan putte 20.000 kroner måneden inn på en aksjekonto, eller investere i gull, så har man kjapt penger nok til å klare seg greit i tøffe perioder.

Vi må bryte ut av denne tankegangen om at ingenting kan skje uten at staten er involvert. Du trenger ikke gi Ed Miliband makt over energisystemet og regningene dine. Lønnsomheten i landbruket trenger ikke være avhengig av byråkrater i DEFRA og finansdepartementet. Det er mulig å drive skoler og helsevesen uten statens tunge hånd. Vi har bare glemt det.

De er på tide at europeere slutter å mase på at staten bør gjøre mer. Det motsatte burde skje: Vi bør be staten om å la oss være i fred, så vi kan klare oss selv.

Vi trenger ikke en velferdsstat som i stor grad deler våre skattepenger ut til utendinger og folk som ikke evner å gjøre en jobb. Personlig drømmer jeg om frihet, som også medfører ansvar.

Selvsagt innebærer dette en viss risiko. Men en risiko er å foretrekke fremfor en garanti om fiasko, som er hva vi opplever i dag.