I disse romjulsdager tar jeg meg i å reflektere dypere over livet mitt. Dette gjør hjernen helt av seg selv. Som et slags personlig årsoppgjør. I denne teksten vil jeg dele mine personlige tanker i overgangen mellom et overstått 2025 og et kommende 2026, og forklare hvorfor nettopp Document fortjener årets største julegave fra meg.

Hva er bra? Hva er ikke bra? Hva har jeg lyst til å gjøre mer av fremover? For meg, for menneskene jeg er glad i, for Norge, der jeg har mine dype røtter, og for verden.

Hvordan kan jeg bidra til å forbedre stoda i denne skakkjørte tiden vi lever i? For til tross for mye destruktivt som nå utspiller seg, så elsker jeg denne planeten. Med sine mennesker, dyr, naturen og i essens; livet. Alt det vakre, det gode, det morsomme, det rare, det spennende og det utrolige.

Jeg ønsker og forsøker derfor å leve etter det gamle uttrykket «kjemp for å overlate verden i bedre stand til våre etterkommere».

Dette kloke, livsbejaende credoet er ofte misbrukt i vår tid. Av folk som fronter en forfalsket kamp for å fremstå som gode, og på den riktige siden. «Virtue signaling», som de sier på engelsk. Det korrupte såkalte grønne skiftet, eller å oppfordre til selvutslettende ukritisk empati i form av åpne grenser og sjenerøse gaver til horder av klankulturelle, er to slike kamper som fremstilles som noe gode mennesker skal kjempe for i Vesten i vår tid. I realiteten er de med på å ødelegge våre samfunn og land.

Ikke minst flommer det over av falske såkalte gode saker blant dagens politikere og i de fleste medier, noe som påvirker mange som fortsatt har tiltro til det disse autoritetene sier og gjør.

Jeg føler en blanding av forakt for og medlidenhet med disse menneskene. Enten later de kynisk som om de kjemper det godes sak, mens de i realiteten forsøker å gjennomføre en destruktiv skjult agenda, eller så tror de faktisk at de kjemper for det gode, mens de i realiteten ukritisk har kjøpt et falskt narrativ. Begge deler synes jeg er like forkastelig.

Heldigvis er jeg for lengst «redpilled» (Ref: The Matrix). Takket være årevis av høy konsumering av lærerik og sannhetssøkende informasjon fra Document, X og en rekke andre frie medier og nettpersonligheter.

Så jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kjemper for en bedre verden og et bedre Norge der den virkelige sannheten og ekte godhet er ledestjernene.

Jeg innser at noen formuleringer i denne teksten kan fremstå som ytret i en religiøs sjargong.

Utsyn som rommer jorder, horisont og himmel. Foto: Document

Jeg er nok i disse dager emosjonelt påvirket av julens sentimentalitet. Det kan i tillegg skyldes at jeg setter stor pris på refleksjonene til Documents ordkunstnere Helena Edlund og Hans Rustad, som ofte fletter kristendommen inn i sine sylskarpe og nådeløse samtidsanalyser. Noen av uttrykkene de bruker i sin vakre tale, har nok smittet over. Jeg har for eksempel begynt å bruke begreper som gode og onde krefter. For ondskapen finnes. Selv om begrepet er forsøkt fjernet fra vår dagligtale. Og den blomstrer i vår tid.

Dette er ikke noe særegent for vår samtid. Den lurer alltid rundt neste hjørne. Charles Beaudelaire beskrev det med den fantastiske tittelen på diktsamlingen «Les fleurs du mal» (ondskapens blomster) i 1857. Iren, statsmannen og filosofen Edmund Burke kommenterte også fenomenet som «Evil prevails when good men do nothing». Så ja, vi som har utviklet evnen til å kjenne lusa på gangen og vil det gode, bør stå opp mot onde krefter i verden når vi gjenkjenner dem. Selv føler jeg det nå som en plikt.

Jeg tenker ikke på meg selv som religiøs. En åndelig bevissthet har jeg dog. Selv om jeg ikke lever med troen på en Gud, eller en overbevisning om at livet går videre etter døden. Det vil si, jo, på en måte vet jeg at livet går videre.

Selv en innlandsbonde vet at havet er en stor del av nordmenns identitet. Havets velde minner oss om Gud. Tananger. Foto: Document

Etter som jeg blir eldre, føler jeg sterkere og sterkere at min avdøde far og andre som har vært en del av mitt liv, men som nå er borte, lever videre i meg. Min kompliserte, men kjære far ser, hører og handler fortsatt gjennom meg. På samme måte vil også jeg fortsette å virke gjennom dem jeg har påvirket etter at jeg har trukket mitt siste sukk. Våre handlinger og konsekvensene av dem lever videre. De spres til omgivelsene. Og videre til nye mennesker som kommer til. Dette er virkelig en form for evig liv for meg. Og ikke noe å kimse av. Det er faktisk en stor trøst, stilt overfor den brutale menneskelige innsikten om at en dag skal jeg faktisk dø. Og det fungerer som et kraftfullt insitament for å – la meg sitere Melania Trump (Det er en første gang for alt!): «Be better».

Som den kjente «Sommerfugleffekten» konstaterer: «Små variasjoner i startbetingelsene kan forårsake store variasjoner i systemets oppførsel på lang sikt». Oversatt til dagligtale: En god handling fra min side kan generere uante, sterke, positive følger i fremtiden.

En av de store, viktige tingene jeg nå har i mitt liv, er Document. Ære være Hans Rustad og hans mange dyktige, sannhetssøkende kollegaer og ansatte. Dere har skapt en unik plattform. Dere er lyset. Svulstig uttrykt? Kanskje, men sånn ser jeg det, i en ellers mørk medieverden. Den 4. statsmakt, pressen, er i vår tid blitt til et mektig redskap for å forlede det norske folket. Journalistene våger ikke lenger å være kritiske eller balanserte overfor makta i de store, viktige sakene. De fortier årsakene til Europas pågående kollaps. Og de tilslører, vrir på sannheten, fronter en agenda, og ofte regelrett lyver de for folk. De har forfalt til propagandister.

Derfor ga jeg Document en økonomisk støtte på 50.000 kroner for snart fem år siden.

Derfor gjentar jeg det i dag.

For å bidra til å styrke et viktig prosjekt jeg virkelig beundrer.

Et prosjekt jeg tror er avgjørende for om vi skal klare å skape en bedre verden – og et bedre Norge – for både oss selv og våre etterkommere.

Med dette vil jeg ønske alle i Document et godt nytt år 2026. De dyktige ansatte. Leserne. De mange ivrige og kunnskapsrike kommentatorene. Lokallagene. Og moderatorene.

Vi er europeere. Når vi besøker Italia, kjenner vi at vi «kommer hjem». Her fra en kirke i Padova. Antikken og kirkekunsten flyter sammen. Foto: Document

Jeg vil avslutte denne personlige romjulsrefleksjonen med en oppfordring til deg som nå leser. Dersom du, som jeg, ser på Document som en uvurderlig informasjonskanal i vår tid – husk å prøve å støtte dem videre. Ved å dele saker. Ved å abonnere. Vippse noen kroner. Og tipse folk; «Hos Document får du usensurerte, viktige og sanne nyheter og informasjon». Jeg tror dette resonnerer hos mange i vår tid. De som i varierende grad har gjennomskuet at norske medier er blitt ekstremt venstrevridde og woke. Og at de presenterer nyheter med en dyp politisk slagside. Men mange kjenner kanskje ikke til hva Document, som et viktig supplement, kan tilby dem av balanserende kvalitetsinformasjon.

Alle bidrag, store som små, er viktige. Som modellen «Value for value» som den amerikanske eminente podcasten «No Agenda show (deconstructing news)» opererer etter. Får du verdi fra oss, så gi oss noe av verdi tilbake.

Tiden er over for å være forsiktig og konform nå. For vi kjemper i Vesten mot sterke krefter som ønsker å etablere en ny globalistisk verdensorden. Mer totalitær, basert på verdigods fra marxismen, med mindre frihet, velstand og trygghet for oss alle. Og en dårligere, kjedeligere og trangere verden for våre etterkommere.

Du kan bidra – på din måte – til å stoppe disse mørke kreftene. Ikke glem eller undervurder sommerfugleffekten.

Godt nytt år!

Beste hilsen,  

En voksen norsk mann, som dessverre ikke kan signere med eget navn her og nå, da det i dagens sosiale klima kan skade bedriften jeg er medeier i og arbeider i. Document kjenner min identitet.

PS1: Link til undertegnedes artikkel for 5 år siden: «I dag har jeg gitt Document 50.000 kroner«.

PS2: Dersom denne teksten vekket følelser og refleksjoner hos deg, kan jeg anbefale å lytte til Anne Grete Preus, som synger om Sommerfugleffekten HER.

nbsp;