For meg er det noe underlig med dette å bli pensjonist. Jeg vet at vårt samfunn, snarere enn å verdsette levd liv, ser ned på «de gamle», men når dét er sagt, er det slik at jeg har forandret meg mer og raskere i disse «covidårene» enn hele resten av livet til sammen.

Jeg har gått fra å være skikkelig sår av å bli brennemerket som antivaxer og nazist og rasist og whatnot i samme slengen, til en sår medfølelse for alle som falt for det bokstavelig talt dødelige covid-bedraget.

Jeg, som alle andre i vårt langstrakte land, har sett noen lide og dø av turbokreft, hjertestans, slag eller annet av dette forbudte å snakke om. Absurd er ikke en gang et dekkende ord. Det finnes ikke ord denne gangen.

Jeg har en distinkt følelse av at ondskap har eskalert. Det verste da jeg vokste opp, var drapet på Kennedy. Jeg ble hardt rammet av det også, fordi faren min reiste i utenriksfart og hadde vært mye i USA. Han «visste» at CIA stod bak, og for dét ble han brennemerket som konspirasjonsteoretiker og tvangsinnlagt i psykiatrien med en paranoid diagnose.

Jeg trodde på at han var psykisk syk. Ikke før etter hans død har jeg forstått at det ikke var tilfelle, og dét er det vanvittig vondt å leve med. Jeg sviktet ham så til de grader ved ikke å ta ham på alvor.

Så nå ser jeg at historien gjentar seg. «Mine» behandler meg med overbærenhet. Som den gale som er uvaksinert og i opposisjon til myndighetenes vedtatte versjon. Som alle egentlig vet er en haug med løgner, men som de ikke vil skjønne før mange år etter at jeg er borte. Jeg skulle ønske at de slapp den samme angeren som jeg bærer ved å ha sviktet min egen far.

Medfølelse er et vakkert ord. I disse dager er det et veldig sårt ord. Fordi alle vi som kjenner sannheten, har noen som har falt for bedraget og har eksponert seg selv for livsfare med det medisinske eksperimentet verden aldri har sett maken til. Frykten drev dem dit, og intet logisk resonnement virket.

Jeg tror at det ennå vil ta mange år før det går opp for folk hvilken ondskap vi har vært utsatt for med covid-bedraget. Og det er veldig vondt å vite at jeg kommer til å være død før det skjer.

Men jeg bør ikke klage. Jeg har sett plenty av videoer av krigsveteraner som har returnert til Omaha Beach og sett at alt de kjempet, døde og blødde for, er det blitt kastet vrak på. Kanskje er det skjebnen til alle generasjoner på jord å bli sveket, og tro på og kjempe for det gode.

Ikke vet jeg. Jeg er bare en gammel dame som prøver å forsone meg med at jeg må dø i skuffelse over menneskene. Og da har jeg ikke en gang nevnt Venezuela, Iran og alle de andre som kjemper for det som er godt i verden.

Når alt dette nedslående er sagt, heier jeg allikevel utrettelig på alle som nekter å gi opp, og som uten stans taler makta midt imot. Dere er det lyset som brenner og aldri lar seg slukke, selv ikke når mørket er som verst.

Selv er jeg gammel og sliten og har ikke så mye mer å bidra med. Men jeg har fortsatt krefter til å si nei. Og sjelen min får de aldri.

– Bestemor

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!