Onsdag gikk Norge, anført av utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), hardt ut mot Israel sammen med 13 andre land.

De fordømmer jødisk tilstedeværelse i jødenes eget kjerneområde. Men bak den moralske indignasjonen skjuler det seg en oppsiktsvekkende mangel på kunnskap om folkeretten.

«Vi oppfordrer Israel til å reversere denne beslutningen», heter det i en felles uttalelse fra blant annet Norge, Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Bakgrunnen er at Israels sikkerhetskabinett har godkjent 19 bosetninger i Judea og Samaria (på folkemunne kalt Vestbredden). Åtte av disse er eksisterende samfunn som nå får formell juridisk status.

Espen Barth Eide kaller planene en «betydelig trussel mot fred», og uttalelsen hevder at dette «bryter med folkeretten».

Israels utenriksminister Gideon Saar slår imidlertid hardt tilbake og påpeker det åpenbare:

– Fremmede regjeringer får ikke begrense jøders rett til å leve i det lovede land, og ethvert slikt krav er moralsk galt og diskriminerende mot jøder, skriver han på X.

Ser man på juridiske og historiske fakta, er det Saar – ikke Barth Eide – som har retten på sin side.

Folkeretten garanterer jødisk bosetting

Når Norge hevder at bosetninger er «i strid med folkeretten», hopper de bukk over selve fundamentet for staten Israels opprettelse.

Det juridiske grunnlaget for jødisk bosetting i hele området mellom Jordanelven og Middelhavet ble lagt under San Remo-konferansen i 1920. Her ble det internasjonalt anerkjent at det jødiske folk har en historisk tilknytning til landet, og mandatet ga jødene rett til å bosette seg tett i hele området – inkludert Judea og Samaria.

Dette mandatet ble bekreftet av Folkeforbundet (forløperen til FN) i 1922. Denne rettigheten er aldri blitt opphevet. Tvert imot bekrefter FN-paktens artikkel 80 at rettigheter gitt til stater eller folk under tidligere mandater fortsatt gjelder.

Å si at jøder som bygger hus i sine forfedres hjemland, er «ulovlig», er dermed en direkte selvmotsigelse av de internasjonale avtalene som etablerte dagens Midtøsten-kart.

Ingen okkupasjon av suverent land

Begrepet «okkupert område» brukes flittig av norsk UD, men juridisk sett er dette omstridt. Genèvekonvensjonen, som ofte trekkes frem, forbyr en okkupasjonsmakt å flytte befolkning inn på en annen suveren stats territorium.

Fakta er at Judea og Samaria aldri har vært en suveren palestinsk stat.

Før 1948 var det britisk mandatområde.

Mellom 1948 og 1967 var området ulovlig okkupert av Jordan (en okkupasjon nesten ingen land i verden anerkjente).

Da Israel tok kontroll over området i en forsvarskrig i 1967, tok de det ikke fra en lovlig suveren stat.

Derfor er den korrekte juridiske termen «omstridt område», ikke okkupert. I slike områder har den parten med sterkest historisk og juridisk krav – i dette tilfellet det jødiske folk – all rett til å oppholde seg og bygge.

Oslo-avtalens realiteter

Det er også paradoksalt at Norge, som arkitekten bak Oslo-avtalene, fordømmer bygging i det som defineres som «C-områder».

Ifølge Oslo-avtalene er Vestbredden delt inn i sonene A, B og C. Israel har full sivil og militær kontroll over område C, hvor de jødiske bosetningene ligger. Avtalene inneholder ingen forbud mot israelsk byggevirksomhet i disse områdene i påvente av en endelig fredsavtale.

Etnisk rensing som «fredsløsning»?

Når 14 vestlige land nå krever stans i bygging av jødiske boliger, tar de i praksis til orde for at et fremtidig palestinsk område må være «Judenrein» – fritt for jøder – for at det skal bli fred.

Mens nesten to millioner arabere bor i Israel med fulle rettigheter, anser det internasjonale samfunnet det som en forbrytelse dersom en jøde bygger en veranda i Shiloh eller Betel – steder som har vært sentrale i jødisk historie i tusenvis av år.

Gideon Saar har rett. Å nekte en folkegruppe retten til å bo i sitt eget urhjem, basert på deres etnisitet, er diskriminering.

At Norge og Barth Eide stiller seg i spissen for dette, endrer ikke de historiske fakta.

Hvordan «de fleste» internasjonale rettsinstanser ser saken

Det er viktig å understreke at det synet som presenteres i artikkelen over, er et mindretallssyn internasjonalt. Det absolutte flertallet av verdens nasjoner, samt FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), avviser Israels tolkning.

Deres standpunkt hviler tungt på Den fjerde Genèvekonvensjonens artikkel 49, som forbyr en okkupasjonsmakt å overføre egen sivilbefolkning til området de okkuperer.

Internasjonale rettsinstanser anerkjenner ikke skillet Israel gjør mellom «tvungen» og «frivillig» flytting. I 2004 slo ICJ fast at forbudet også rammer tiltak der staten legger til rette for, organiserer eller subsidierer slik bosetting. Videre avviser de argumentet om at området er «omstridt» fremfor «okkupert». Ifølge gjeldende folkerettspraksis inntrer reglene for militærokkupasjon så snart en hær tar kontroll over et område utenfor egen stats grenser, uavhengig av hvem som hadde suverenitet der før.

Derfor anser FN og de fleste vestlige land bosetningene som det største hinderet for en fremtidig tostatsløsning og som et klart brudd på folkeretten.