Norske medier er rallende rasende på Donald Trump og den konservative bølgen som skyller over den vestlige verden. De sverter, mistenkeliggjør og på barnslig vis kaller alt og alle for «ytre høyre», helt uten kontekst eller sammenheng. De fremstiller det som om Trumps president-kandidatur kom som et løst påfunn den 16. juni 2015, men fenomenet Trump stikker mye dypere enn det. Denne bakgrunnen er viktig for å forstå hvorfor og hvordan den globalistiske WEF-eliten klamrer seg til makten i vestlige land.

Når Arbeiderpartiet lanserte slagordet «urolige tider krever trygg styring» før valget, så skal velgerne tenke at alt som skjer utenfor globalist-boblen, er tilfeldigheter, påfunn, vingling og utrygghet basert barnslige «konspirasjonsteorier» – mens alt globalist-eliten gjør, er vellykket, trygt, målrettet og voksen ansvarlighet. «Velg oss, så går alt bra, og du får mer penger.» Arbeiderpartiet har nemlig tidenes uflaks:

Alt som treffer vestlige land av kriser, katastrofer og trusler, er tilfeldigheter og «utvikling» politikerne ikke rår over. Ap har ingen skyld! Alt de kan gjøre, er å lose oss trygt gjennom problemene – og derav «trygg styring i urolige tider». Denne virkelighetsbeskrivelsen fungerer fordi eliten kontrollerer massemedia, som sørger for at publikum ikke får innsikt hverken i bakgrunn, sammenhenger eller kontekst. Og særlig ikke at det er gloabalistene og deres venner i næringsliv og media som skaper problemene og er problem-generatoren.

Fri kreditt ga kjempeoppsving i økonomien

Arbeiderklassen og middelklassen i den vestlige verden har lidd under globalismen og fri flyt av migranter siden midten av 1980-tallet, fordi den medførte massiv avindustralisering, tap av arbeidsplasser og lavere lønninger. Denne politikken rammet amerikanerne enda hardere, siden det offentlige velferdssystemet er langt mindre utviklet i USA. Så frem til år 2000 hadde arbeider- og middelklassen et lunkent forhold til politikere, bank og børs. Men så skjedde tilsynelatende et (høyst kortvarig) mirakel:

På 1980- og 90-tallet ble bankvesenet stadig mer avregulert, fordi de som eide bankene, ønsket det. Hindringer og lover ble fjernet, og plutselig kunne alle benytte seg av kreditt samt låne penger til bolig. Regulatoriske tvangstrøyer og sikkerhetsregimet ble fjernet, og det fantes gode argumenter for det, Det var bare ett problem: Kapitalistene ble overlatt til å regulere og begrense seg selv, og det var der systemet brøt sammen: Fordi det undervurderer grådighet som drivkraft.

Hvordan skape en økonomisk boble

Kort fortalt begynte amerikanske banker å gi kreditt til mennesker uten tilbakebetalingsevne. Dette fikk fart på forbruket, salget, økonomien og inkassobransjen, og plutselig begynte alle piler å peke oppover. Dermed var det duket for å gi folk med lav kredittverdighet boliglån også,  og så begynte de pilene å peke oppover. Alle ville kjøpe bolig, og både boligpriser og boligbygging skjøt fart. Alt gikk strålende! Politikerne elsket det, for endelig kunne fattigfolk uten jobb kjøpe seg bolig! En investering som ikke kunne feile.

Dette kunne kanskje ordnet seg, hadde det ikke vært for én ting: Banker og finansinstitusjoner begynte å pakke folks boliglån i «pakker» med navn som Mortgage-Backed Securities (MBS) eller Collateralized Debt Obligations (CDOs) og solgt til investorer. Folks boliglån ble altså omgjort til spekulasjons-objekter som olje og gull på børsen, og da var det helt uunngåelig at bankene solgte enda flere boliglån. Dermed fikk arbeidsløse, illegale innvandrere, uteliggere og fattigfolk boliglån kastet etter seg.

Dette kunne ikke gå bra, for disse menneskene hadde aldri noen mulighet for å betale boliglånet sitt. For å dekke over mislighold av lånene, begynte bankene å samarbeide med kredittsjekk-institusjoner, som sørget for at selv misligholdte boliglån fikk høyeste AAA-kredittverdighet. Dette var ren kriminalitet. Dessverre ble de fleste i kredittilsynet ansatt i bankene, og hele systemet for kredittverdighet ble undergravet og ødelagt, for «greed works». Denne boblen spredde seg til hele verden, men til slutt …

En økonomisk atombombe i 2008 skapte Donald Trump

Kollapsen i boligmarkedet inntraff allerede i 2007 – et helt år før den økonomiske boblen brast. Bobleøkonomien var drevet av kollektiv gruppetenkning i finanssektoren og politiske kretser, sementert i «sannheten» om at boligmarkedet aldri kunne krakke som dot.com krakket i 2001. Ingenting kunne gå galt, for bolig er alltid en sikker investering! Derfor fortsatte utrolig nok prisene på subprime boliglån pakket i MBS’er og CDO’er å stige. Det ga ingen mening, men spekulasjonen bare fortsatte.

Dette gjorde krakket enda verre enn det trengte å bli. Hverken politikere, banker eller kredittsjekkere viste den minste vilje til å drive riskovurdering eller realitetsorientering, og 15. september 2008 var det slutt. Boblen imploderte, og alle gikk konkurs: Banker, investorer, kredittinstitusjoner, pensjonsfond. Flere hundre millioner mennesker var ribbet for alt: bolig, pensjon, sparepenger, jobb og fremtid. Men så skjedde det noe i USA som var enda verre – utrolig nok:

Politikerne og profitørene som hadde skapt boblen og latt den vokse til absurde proposjoner, satte seg sammen og bestemte seg for å redde hverandre med «redningspakker» – med skattebetalernes penger. Og selv om de hadde ribbet folk for alt, og begått grov økonomisk kriminalitet underveis, ble ingen tiltalt og fengslet. Vanlige folk som allerede var ribbet, måtte betale for redningspakkene også, og skurkene slapp unna. Det var dette som etter hvert skapte politikeren Donald Trump.

Null tillit til banker, myndighetene, systemet eller politikerne

Dette doble ranet av vanlige folk skapte en mistillit og sosial uro som det amerikanske samfunnet aldri har kommet over eller tatt et skikkelig oppgjør med. Eliten seilte uskadet videre mot Washington med enorm profitt, og folket ble ignorert. Raseriet og avmakten dette skapte blant amerikanere, har ikke nordmenn noen særlig evne til å forstå. Vi har nemlig en velferdsstat, og vil ble aldri tungt rammet av finanskrisen. Norge hadde nemlig allerede vært igjennom et boligkrakk som nesten ingen husker:

Norske banker var strengere regulert enn de amerikanske, som et resultat av bankkrisen på slutten av 1980-tallet, som igjen skapte boligkrakket i Norge mellom 1992 og 1994. Det var smertefullt nok for mange, men gjorde oss mindre sårbare for nye boligbobler. Vi hadde også et oljefond til å finansiere motkonjunkturpolitikk, og bedre markedsfinansiering gjorde oss mindre sårbare for internasjonal kreditt-tørke. Staten grep også inn med støtte og stimulering, og den norske modellen med høyere kapitaldekning i bankene dempet problemene.

Norske politikere og medier har ingen evne til å sette ting i sammenheng

Det er over 30 år siden boligkrakket i Norge, og derfor har ikke norske politikere eller journalister noen god innsikt i finanskrisen som rammet USA og hele verden for bare 17 år siden. Selv ikke unge amerikanere under 25 år forstår dette. Og dermed forstår de fleste unge amerikanere heller ikke hatet mot eliten og Washington, og protestbevegelsen som var klar for noe helt nytt: Donald Trump.

Den 16. juni 2015  steg han ned «den gylne rulletrappen» som arbeiderklassens ikke-politiker og redningsmann – frakoblet den svikefulle eliten og deres kapitalistvenner i Washington. Det skjedde altså bare syv år etter historiens verste finanskollaps. Håpet ble tent igjen. Det var payback time!

Denne viktige sammenhengen er det ingen hovedstrømsmedier som forteller publikum. Trump blir fremstilt som et separat, egoistisk fenomen som kom ut av det blå. Men det er omvendt for arbeiderklassen i USA: Han steg ned som et renvasket alternativ til enda mer svik. «Make America Great again» er et løfte ingen som ble sviktet i 2008 kunne motstå. Bare en ikke-politiker kunne gi arbeiderklassen håp.

Adelskapet hater alltid revolusjonære ledere

Og derfor hater eliten Trump så intenst. De har alltid regnet med at folk husker lite og glemmer fort, og derfor ville flere løgner, tomme løfter og svik redde elitens samfunnsposisjon nok en gang. Planen var å tviholde på makta til folk glemte alt, og fortsatt berge hverandres penger, makt og prestisje – som alltid før. Planen var å skjule finanskrisen bak Pride, BLM, Covid, DEI-politikk og klimahysteri, så ingen lenger husket hva eliten hadde gjort.

Men plutselig kom det et wildcard. En joker. En bølle som ga fullstendig blaffen i «the establishment» og kalte dem nøyaktig hva de faktisk er: en korrupt vennegjeng som har kuppet og ødelagt demokratiet og USAs integritet for å berike seg selv og hverandre. Og hva gjør et råttent og gjennomkorrupt adelskap når revolusjonen er et faktum og de risikerer å miste alt?

Vel, de gjør absolutt hva som helst, fordi de allerede er råtne og gjennomkorrupte. Så nå forstår du bedre hva vestlige land står overfor – og hva som må til for å gjenopprette økonomi, rettferdighet og demokrati.