Marian Hussein (SV) spør hvilke problemer en streng innvandringspolitikk skal løse. Det er et spørsmål som avslører en urovekkende blindsone for konsekvensene av egen politikk.

Når SVs nestleder Marian Hussein går ut i Klassekampen og proklamerer at det «overhodet ikke er behov for en strengere innvandringspolitikk», er det fristende å sjekke kalenderen. Er dette 2014? Har vi ikke lært noe som helst av de siste tiårenes integreringsutfordringer?

Husseins hovedargument er en statistisk øvelse som grenser til det manipulerende: Hvis man bare ser bort fra ukrainerne, er asylankomstene lave.

Det er en argumentasjon som faller på sin egen urimelighet. Man kan ikke bare «holde utenfor» titusener av mennesker som faktisk er her. De trenger boliger, fastleger, skoleplasser og norskopplæring. De belaster den samme velferdsstaten og de samme kommunebudsjettene som alle andre. Å late som om den største flyktninggruppen i nyere tid ikke teller i regnskapet fordi de kommer fra Europa, er i beste fall naivt, i verste fall uredelig.

Skattebetalere eller stønadsmottakere?

Videre hevder Hussein at det «aldri har vært flere med flyktningbakgrunn som har bidratt som skattebetalere».

Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Ja, i absolutte tall jobber flere, rett og slett fordi det har kommet svært mange flere. Men ser man på sysselsettingsgraden – andelen som faktisk jobber – er bildet langt mørkere for mange grupper fra ikke-vestlige land.

Statistikk fra SSB viser gang på gang at sysselsettingen blant flyktninger fra land som Somalia, Syria og Eritrea ligger langt under landsgjennomsnittet, spesielt for kvinner. Samtidig er overrepresentasjonen på diverse trygdeytelser massiv.

Når Hussein spør «hvilke utfordringer man prøver å løse», ignorerer hun glatt rapportene om barnefattigdom, trangboddhet og segregering i Oslo øst. Hun overser at norske klasserom sliter med språkvansker og at politiet roper varsku om ungdomskriminalitet og æreskultur. Dette er direkte konsekvenser av en innvandringstakt som har gått fortere enn integreringsevnen.

Oppskrift på kollaps

SV vil ikke bare beholde dagens nivå, de vil øke det dramatisk. De vil hente 5000 kvoteflyktninger i året og liberalisere reglene for familiegjenforening.

Familiegjenforening er allerede en av de største driverne for innvandring til Norge. Å gjøre dette «enklere», slik SV ønsker, vil i praksis si å åpne døren for en sekundærinnvandring vi har svært liten kontroll over. Det betyr flere som skal inn i et boligmarked som allerede koker, og flere som skal kvalifiseres til et arbeidsmarked som krever høy kompetanse.

Det Hussein forfekter, er en politikk som ville satt den norske velferdsmodellen under et press den neppe ville tålt. Vi ser til Sverige og ser resultatet av «hjertevarme» uten konsekvensanalyse: parallellsamfunn, gjengkriminalitet og en stat som mister kontrollen.

Selv Arbeiderpartiet, ved Tonje Brenna, innser nå at innvandringspolitikk handler om mer enn moralposering. Det handler om bærekraft. At Brenna kaller SVs holdning for å «stikke hodet i sanden», er en sjeldent presis beskrivelse fra den kanten.

Det er ikke strengt å ville ha kontroll på grensene og integreringen. Det er ansvarlig.

Husseins utspill bekrefter bare hvorfor SV aldri bør få hånden på rattet i justis- eller innvandringspolitikken.