Julestresset er i ferd med å ramme forsikringsbransjen. Kjøpesentrenes parkeringsplasser er stappfulle helt opp til toppetasjen, og folk med høye juleskuldre og gaveangst kjører bil som om de var med i en Mad Max-film. Alle ser ut til å glemme at å kjøre bil er et videospill fra virkeligheten hvor reglene er veldig enkle: Ikke treff noen eller noe. It’s not that hard?
Desember har alltid vært rekordmåneden for ryggeuhell, og derfor har blibransjen spekket produktene sine med førerassistanse, sensorer og kameraer fra for til akter, som skaper riste- og pipelyder i tide og utide som på et akuttmottak i krig. Det pussige er bare at det virker ikke. Folk bulker mer enn noengang.
Bare i desember har det vært mer enn 65.000 ryggeuhell og påkjørsler av parkerte kjøretøy. Det er godt gjort, siden parkerte kjøretøy, vegger og stolper ikke akkurat hopper uforutsigelig rundt omkring – gjør de vel? Forsikringsselskapene er ikke i tvil om hva de økte problemene skyldes: Dårlige sjåfører som stoler stadig mer å elektronikk og «førerassistanse» i stedet for å lære seg å kjøre bil.
Homo trafficus horribilis
Før i tiden var det «mann med hatt» som var den farlige veitrafikk-vitsen, der han satt i sin egen verden i 32 km/t i 50 sonen, ute av stand til å bruke hverken speil, blinklys, instrumenter, blindsone eller huet. Hans evne til å ikke drepe andre mennesker, var utelukkende basert på at han var omgitt av flinke sjåfører.
Nå har «mann med hatt» blitt erstattet av «person med førerassistanse». Disse er nøyaktig like ute av stand til å bruke hverken speil, blinklys, instrumenter, blindsone eller huet, fordi de har blitt fortalt at bilen gjør det for dem. Og det gjør ikke bilen, fordi sensorer feiler, data glitcher, og kameraer er definitivt ikke smarte – og når du gir gass, har du 500 hk som tar sats.
Disse digitalsjåførene har kostet forsikringsselskapene mer enn 850 millioner kroner de siste fem årene med julestress. Frende har fått Norstat til å spørre folk om de stoler på elektronikken: 15 prosent sier ja, 74 prosent sier delvis, mens 11 prosent er ganske lunkne. De siste er de smarte, for man skal ikke bruke en PC lenge før man skjønner at det er ganske dumt å stole på digitale duppeditter. De er verktøy, ikke styring.
Biler har blitt et digitalt sirkus
For oss som har kjørt Citroen 2CV, Ford Cortina eller VW boble er det viktig å påpeke at ikke alt var bedre før. Den første var en vits med paraplygir, den andre krevde innsikt i dobbeltclutching, og den tredje hadde ikke varmeapparat – mens alle var bygget for kortarmede, vanskapte pygmeer på 173, med en garanti for lidelsesfull død ved frontkollisjon over 40 km/t. Verden går fremover – men verden klarte bare ikke stoppe i tide.
Det har seg nemlig sånn at frem til 2015, var europeiske bilprodusenter 100 fokusert på å produsere stadig bedre kvalitet, driftssikkerhet og rustfrihet i fri konkurranse seg imellom. Livslengde på biler gikk opp fra 95.000 km til 295.000 km. Men så avsporet myndighetene og digitaliseringen hele kvalitetstoget.
Myndighetene bestemte at bilfabrikkene skulle konkurrere på utslipp i stedet for kvalitet – og påførte dem vanvittige kostnader. Og ditgitaliseringen lovet innsparinger gjennom «solid state», fjerndiagnostikk og ikke minst «imponatoreffekt». Drivverket endte med å bli satanisk komplisert, med AdBlu-syre attåt, mens alle funksjoner ble stadig mer kompliserte og plaget av gremlins som ingen kunne fikse for under 32.000,- kroner.
Hvem trenger egentlig dette dusteriet?
Jeg hadde en bekjent som stolt viste frem en Tesla for snart ti år siden. Den kunne blinke med alle lysene og flagre med dørene til musikk fra stereoanlegget. Den hadde diger TV skjerm å knotte på, i stedet for en liten mobilskjerm til 10.000 i bot. Og den kunne kjøre ham fra Sverige til Oslo mens han spilte banjo bak rattet (true story).
Han kunne bare ikke begripe at jeg reagerte med bekymring i stedet for å bli så imponert at jeg løp rett til Tesla-forhandleren – slik hele resten av Norge har gjort. Til det kunne jeg bare sitere Harley Davidson og si som følger: «Hvis jeg må forklare det, så kommer du aldri til å forstå det.»
Det forsto imidlertid mannen på kundeservice i et ikke navngitt forsikringsselskap, da jeg nylig påpekte at forsikringen for min 2011 Ford S-Max hadde blitt skrudd opp 20 prosent. Makan! «At dere velger å forsikre rådyre batteribiler, skal jo ikke JEG betale for!» Det var mitt argument, og han var enig. Vi ble enige om en moderat indeksregulering.
For jeg kan bil, og jeg kan kjøre bil. Og da trenger man ikke alle de duste-pipe-riste-blinke-greiene som gjør at et sladrespeil koster titusen spenn å knerte. Det blir faktisk bare irriterede distraksjoner for oss voksne folk som helst vil bestemme selv bak rattet, og trenger ikke digital barnevakt.
Se deg for! Det hjelper garantert.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!

