Melinda Kvinlaug, CEO i Norges Multikulturelle Senter, ber oss i et innlegg om å slutte å snakke om hva flyktninger koster.

I stedet skal vi anse dem som en gavepakke og en uutnyttet ressurs som skal redde velferdsstaten. Det er en vakker tanke, men dessverre er det en farlig form for ønsketenkning som ignorerer tiår med statistikk og dyrekjøpte erfaringer.

I Utrop tegner Kvinlaug et bilde av flyktninger som en homogen gruppe av høyt utdannede spesialister – leger, ingeniører og lærere – som bare stoppes av rigide byråkrater i Helsedirektoratet.

Realiteten er dessverre langt mer nyansert, og ofte langt dystrere.

Ja da, det finnes enkelthistorier om hjernekirurgen som kjører drosje. Men statistikken fra SSB forteller en annen historie. En svært stor andel av flyktningene som kommer til Norge, har lav eller ingen utdanning. Mange mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter, selv på sitt eget morsmål. Å fremstille det som om Norge går glipp av en enorm hærskare ferdigutdannede spesialister bare vi fjerner noen byråkratiske sperrer, er å villede befolkningen.

Kvinlaug kaller norske godkjenningsordninger for strukturell arroganse. Det er en oppsiktsvekkende påstand. Kravene til helsepersonell, ingeniører og lærere i Norge er satt for å sikre pasientsikkerhet, bygningssikkerhet og kvaliteten på barnas utdanning. Å senke disse kravene i en misforstått snillisme for å få folk raskere i jobb, er å gamble med samfunnets trygghet. Er vi villig til å la ukvalifiserte utøve legeyrket bare for å pynte på sysselsettingsstatistikken?

Svaret bør være et rungende nei.

Videre hevdes det at det er en systemsvikt at vi ikke bruker disse menneskene til å redde velferdsstaten. Sannheten, som blant annet Brochmann-utvalgene, og ikke minst Documents egen Kjell Erik Eilertsen, har påpekt gang på gang, er at innvandring fra land utenfor Europa i snitt er en netto kostnad for den norske staten gjennom livsløpet. Det er ikke en ressurs som styrker velferdsstaten økonomisk; det er en utgiftspost som finansieres av oljefondet og norske skattebetalere. Å ignorere dette regnestykket får ikke kostnadene til å forsvinne, det gjør oss bare dårligere rustet til å håndtere dem.

Kvinlaug avslutter med et angrep på SSB og statistikken. Hun mener det er diskriminerende å føre statistikk over innvandrere og deres etterkommere, og at barn født i Norge utelukkende er norske. Dette er en oppskrift på å navigere i blinde. Vi vet at det er store forskjeller i sysselsetting, kriminalitet og levekår basert på landbakgrunn, også i andre generasjon.

Å slutte å føre statistikk over dette, er å knuse termometeret fordi man ikke liker at pasienten har feber.

Vi kan ikke slutte å snakke om hva flyktninger koster. Tvert imot må vi snakke mer om det, og vi må gjøre det basert på realiteter, ikke på drømmen om at alle som kommer hit, er ferdigutdannede ingeniører som systemet nekter å slippe til.

Å basere fremtidens velferdsstat på ønsketenkning er den sikreste veien til dens kollaps.