Tommy Robinsons besøk har generert interesse i pressen som skurrer i forhold til hva pressen har skrevet om ham. Vi som er vertskap og ansvarlig for hans sikkerhet, har et annet perspektiv. Det er ikke sikkert at den venstre hånden vet hva den høyre gjør. Derfor en utlegning.

Hvis mediene kaller noen «høyreradikal» (NTB m.fl.), er det ikke et kompliment. Andre fyller på.

Klassekampens redaktør Mari Skurdal hadde fredag en leder: «Maga-leirens dype rasisme».

Metoden går ut på å skrelle bort det som ikke passer. Ilhan Omar omtales slik:

Trump benyttet også anledningen til å lange ut mot kongresskvinnen Ilhan Omar, en venstreorientert demokrat som er født i Somalia og representerer Minnesota.

Hvis Skurdal hadde vært like lakonisk i omtalen av Trump, ville det vært en viss balanse. Men det motsatte er tilfelle. Uskyldiggjøringen av Omar, som er innblandet i en svindel som kan beløpe seg til 8 milliarder dollar, har sitt motstykke i den svinske omtalen av Maga. Det ene forutsetter det andre.

Ordet «dyp» går igjen, dvs. uutryddelig.

En dyp rasisme gjennomsyrer Trumps hjemlige politiske prosjekt. Den er også godt synlig i hans valg av politiske allierte i utlandet. I land etter land støtter Trumps leir opp om partier og politikere som nærer dyp skepsis til innvandring.

«Dyp skepsis» er en underdrivelse av noe som er blitt et eksistensspørsmål, men kanskje Skurdal ikke tør innrømme det? Bedre å bruke simsalabim-ordet som begynner med r.

Under ligger en hierarkisk oppdeling i folk etter visse karakteristikker, fra somalisk «søppel» til egen, hvit overlegenhet.

Den moralske stigen fører ingen steder hen. «Hierarki» er et annet ord for erfaring og beskyttelse av egen befolkning. Skurdal nevner ikke ordet klan. Det hun går inn for, er at somaliske klaner skal erstatte den lille norske. Hun tror at begrepet «hvit overlegenhet» fremdeles skremmer folk til lydighet.

Men ordene har mistet sin makt.

Ved å gjøre budbringerne til syndebukker, kan man skape inntrykk av en trussel.

Den norske venstresiden insisterer på sitt meningshegemoni.

Da Charlie Kirk ble skutt, gjaldt det å ta ham ned og gjøre ham skyldig i sin egen død.

Den samme retorikken er til stede i omtalen av Tommy Robinson. Han stemples på en måte som gjør det til en god gjerning å stoppe munnen på ham.

Pressen kan godt late som om de er intetanende og uskyldige, men de har bygget denne «bomben» i mange år.

Trump har mange til å beskytte seg, men nå går mediene etter alle som støtter Machado.

Nobelprisvinneren blir ikke akseptert fordi hun forsvarer Trumps krig mot kartellene. Mediene godtar ikke at virkeligheten ikke stemmer med deres kart.

Det gjør dem farlige.

Vi står midt oppe i en åndskrig.

At så mange fra kristne aviser ønsker å høre Tommy, er et godt tegn. De har fått med seg at noe skjer.