Giovanni Battista Salvi da Sassoferrato (1609–1685), «Jomfru Maria med Jesusbarnet og engler», Galleria Nazionale d’Arte Antica di Palazzo Corsini, Roma.

¹ La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! ² I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ³ Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. ⁴ Og dit jeg går, vet dere veien.»

⁵ Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» ⁶ Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. ⁷ Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

⁸ Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» ⁹ Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? ¹⁰ Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. ¹¹ Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Johannes 14, 1–11

Vi er kommet til andre søndag i advent, og til den perioden i året der debattene om skole­guds­tjenester raser for fullt. Argumentene som brukes for å si nei til slike guds­tjenester, er ulike, men ofte handler det om et ønske om respekt for dem som ikke deler den kristne tro, og at skolen derfor må være nøytral. Som vi vet, skal ikke forkynnelse finne sted. Noe blant annet prestene i Ås kommune opplever. Der har rektorene på barne­skolene i kommunen besluttet at skole­elevene ikke skal sendes på kirke­besøk før jul. Det er kun tredje klasse som skal besøke kirken, og rektorene har føringer for hvordan samlingen skal gjennom­føres.

I forkant av årets advents­samling har rektorene bedt om at kirken endrer flere ting ved det planlagte opplegget: Jule­evangeliet skal ikke leses, lysene i advents­staken skal ikke tennes, og presten skal omtales som «vert».

Troen på den nøytrale skolen er et umulig krav å etter­komme, noe prost Tom Egil Nordengen også påpeker overfor avisen Dagen når han beskriver paradokset slik:

Jeg forstår at skolen skal være en ikke-forkynnende arena. Utfordringene er at skolen markerer jul hos seg, og deres jule­feiring er heller ikke nøytral.

Sognepresten mener kravet overfor kirken ikke stemmer overens med tanken om et livssyns­åpent samfunn. Han ser at det er forkynnelse i svært mye av det skolen formidler, det omtales bare med andre ord.

Skolens undervisning om alt fra menneske­rettig­het­er til radikal kjønns­teori og det å bøye seg for Pride-flagget, slik Utdannings­direktorat­et anbefaler, er i realiteten forkynnelse av post­modernismens idealer, nemlig at det er opp til den enkelte å definere hva som er sant. Derfor blir norm­kritikk og norm­brytere hyllet, og sannheten blir et eksistensielt problem.

Vi bør derfor ikke bli overrasket over at det er sterke krefter, både i og utenfor skolen, som ønsker å fjerne påvirkningen fra kristen­dommen mest mulig. Enhver elev som følger med, vil nemlig oppdage at kristen­dommens budskap er et helt annet enn det de møter i skolen.

Det er ikke populært å snakke om en absolutt sannhet, men i kristen­dommen møter vi en Gud som ikke bare sier at han er nettopp dét, men også representerer absolutt godhet og kjærlighet. Men en slik Gud kan ikke la seg bevege av våre følelser og subjektive fore­stillinger om rett og galt. Hans sannhet er ubevegelig, og det er innenfor disse rammene han ber oss elske og stole på ham, også med vår fornuft. Og det gir mening, for uten en absolutt sannhet er fornuften hjelpeløs, og da blir alt mulig, eksempelvis samliv mellom tre menn, menn som blir til kvinner, eller at vindmøller til havs er lønnsomme.

Religions­sosiologen Rodney Stark hevdet at kristen­dommen var årsaken til utviklingen av akademia, fordi den lærte oss å tenke rett om naturen. Gud sa til mennesket at vitenskap både var mulig og ønskelig da han ba oss legge jorden under oss og elske ham med all vår forstand. Naturlover, vår frie vilje og avvisningen av skjebnetro var et resultat av Guds natur.

Motstanden mot jule­guds­tjenester handler derfor om noe langt mer enn bare ønsket om å beskytte mangfoldet, det handler egentlig om å kreve respekt for mangfoldet som sannhetens utgangs­punkt. Dermed blir troen på en Gud som sier han er veien, sannheten og livet, uforenlig med Norges nye stats­bærende ideologi. Det vil si at Guds absolutte sannhet må vike for post­modernismens etiske anarki.

Det er noe paradoksalt over dette, for den individual­ismen kristen­dommens motstandere hevder at de dyrker, er et resultat av den kristne troen som de angriper. Julens budskap er nettopp dette: at Gud ble menneske for å frelse den enkelte av oss, for å vise oss at han forholder seg til deg og meg som selv­stendige individer. Og dermed vokste det fram en ny og unik sivilisasjon. Vi ble alle like fremfor Gud, vi delte det samme nattverd­sbord og knelte i felles­skap for Ham som ga sitt liv for oss.

Postmodernismens frigjøring fra kristen­dommen fører imidlertid ikke til frihet, men til et krav om konformitet vi kun ser i totalitære bevegelser, og dermed opphører også individual­ismen som en menings­full idé. Årsaken er tydelig for alle som vil se: Løgnen avføder ingen frihet, det er det bare sannheten som gjør, og den finner vi bare hos kristen­dommens Gud.

Du finner ingen frihet hos dem som ikke er villig til å bøye seg for andre enn seg selv. For dem blir selv englenes budskap til hyrdene på marken en krenkelse av deres autonomi.

Vi andre får lov til å fryde oss over Guds kjærlighet til oss!