Vi hører lyden av muren når den faller, ikke lyden av eføyen som legger seg over den.

På flyet som brakte ham tilbake fra Libanon til Roma, oppfordret pave Leo XIV tirsdag katolikker som er bekymret for Vesten, til å være «mindre redde» for islam, og støttet «sameksistens» og «vennskap» mellom kristne og muslimer.

Så vakkert.

Idet han viste til vitnesbyrd innhentet under besøket i Libanon, oppfordret paven oss deretter til å hente inspirasjon fra denne erfaringen «også i Europa og Nord-Amerika».

Akkurat dét bekymrer meg. Vi er nemlig i ferd med å ende opp som Libanon, som i 1989 legaliserte en halv million arabiske muslimer, for deretter å miste sin religiøse identitet og sin kristne, franske kultur.

Jeg ønsker ikke dette for Europa. Enten vi liker det eller ei, ble Europa til i et ikke-islamsk jordsmonn som frembrakte Dante, Bach, Newton, Kant og menneskerettighets­erklæringen – ikke Koranen, sharia eller hevnkulturen.

Wall Street Journal skriver denne uken:

«I 1930-årene, da Libanon gjennomførte den siste offisielle folketellingen, utgjorde kristne majoriteten av befolkningen. Nå viser undersøkelser at de utgjør en tredjedel av befolkningen, på lik linje med sjiamuslimer og sunnimuslimer».

Hvor er mange kristne blitt av? De har flyktet.

Etter andre verdenskrig var Libanon et rikt land, takket være sine banker og sin handel, en fredelig, multietnisk og multireligiøs nasjon med kristen majoritet.

Da franskmennene dro i 1943, etterlot de seg et land bygget på en delikat konfesjonell balanse: maronittisk president, sunnittisk statsminister, sjiamuslimsk parlamentspresident. Et absurd system, men det fungerte så lenge tallene holdt.

Så kom den islamske fødselsraten, den væpnede palestinske innvandringen, saudiske og iranske penger og Hizbollah. Resultatet? Presidenten betyr ikke lenger noe, parlamentet er en farse, hæren er infiltrert, og de kristne som kan, tar første fly til Montréal eller Sydney.

Er det dette vi ønsker? De kaller det et «multikulturelt samfunn». Jeg kaller det et «assistert kulturelt selvmord».

Fram til 1970-årene ble Beirut, ikke med urette, kalt «Midtøstens Paris». Sveitsiske banker, amerikanske og franske universiteter, bikinier på strendene i Jounieh og Château de Ksara som konkurrerte med Bordeaux. Libanon var det levende beviset på at et arabisk land kunne være pluralistisk, relativt sekulært, økonomisk velstående og kulturelt åpent.

Frem til 1967 hadde Libanon også et stort og eldgammelt jødisk samfunn (som alle arabiske land). Denne gruppen omfattet 20.000 mennesker. I dag er de 30, og alle gjemmer seg.

Og det samme jødiske scenariet gjentar seg i Europa.

Det trengs bare en gnist: Den libanesiske borgerkrigen begynte med skudd mot en maronittisk kirke som falangistlederen Pierre Gemayel innviet om morgenen den 13. april 1975. Fra en bil i fart ble det avfyrt skudd mot kristne som gikk inn i kirken for å delta i messen. Fire døde. Det ble begynnelsen på slutten.

Arafats palestinske terrorister, dagens helter i Europa, forvandlet Beirut til en militær festning. De kristne tapte borgerkrigen. Ikke militært – falangistene holdt ut til siste slutt –, men politisk og fremfor alt tallmessig.

Borgerkrigen fra 1975 til 1990 var ingen religionskrig: Den var en demografisk folkeavstemning med våpen.

Libanon lærte oss at det ikke trengs en krig for å miste et land: Demografien er nok.

Libanon var i århundrer et land med kristen majoritet. Men i dag er bare 38,22 prosent av befolkningen kristne, mot 61,62 prosent muslimer. Den muslimske befolkningen har økt med 785,1 prosent.

De demografiske dataene er som følger:

«Den siste offisielle folketellingen i Libanon er fra 1932 og viser at befolkningen var på 875.252 personer, hvorav omtrent 53 prosent var kristne. I dag kan vi anslå antall innbyggere til 3.334.691, hvorav 38,22 prosent er kristne og 61,62 prosent er muslimer. Mellom 1975 og 1984 flyktet 506.416 libanesere fra landet, hvorav 78 prosent var kristne og 22 prosent muslimer.»

Og bare fra 2010 til 2020 økte antallet muslimer i Libanon med 5 prosent.

Forfatteren Richard Millet forklarte nettopp dette på fransk tv.

Den libanesiske sosialminister Hector Hajjar har bedt om at syriske flyktninger forlater Libanon, og snakker om «en demografisk utskiftning av befolkningen». Hajjar er kristen og vet hva han snakker om. Tilstedeværelsen av 1,5 millioner syrere forstyrrer den demografiske balansen ytterligere, og truer landets identitet.

Charles Malik, den store libanesiske, kristne juristen som arbeidet med Verdenserklæringen om menneskerettigheter sammen med Eleanor Roosevelt, sa det slik: «Hvis kristendommen forsvinner i Libanon (og Libanon er kristendommens siste fristed i Østen), vil den forsvinne, ikke bare i Midtøsten, men også i Asia og Afrika.»

Libanon er ikke et klinisk tilfelle blant mange: Det er det perfekte eksempelet – laboratorieprøven som historien har satt under lupen for å vise oss hva som skjer når en tusenårig sivilisasjon, et krysningspunkt for kulturer og religioner, gradvis gir avkall på sin demografiske og kulturelle suverenitet i navnet til en misforstått multikulturalisme og en politisk feighet som smaker av assistert selvmord.

Europa og Vatikanet ser på dette absurde skuespillet med den selvtilfredsheten som kjennetegner dem som tenker: «Det vil aldri skje oss.» For et kolossalt feilgrep! Mekanismene er identiske, de bremses bare av større gjenværende rikdom og et byråkrati og en mediekaste som benekter det åpenbare på mer sofistikert vis.

Parallellene er urovekkende: getto-nabolag, det nasjonale språket blir minoritetsspråk, uformelle islamske domstoler, predikanter som åpent snakker om demografisk erobring, etniske og religiøse angrep.

«Massemigrasjon utgjør en eksistensiell trussel mot den vestlige sivilisasjonen og kompromitterer stabiliteten til USAs viktigste allierte», skrev det amerikanske utenriksdepartementet nylig.

Min ydmyke spådom er at Europa i løpet av de neste to–tre årene vil oppleve en massiv bølge av uroligheter, mens den innfødte befolkningen blir stadig mer frustrert over den ukontrollerte utbredelsen av islam, som forvandler verdensdelen deres til noe ugjenkjennelig.

Denne uken ble det besluttet at den tradisjonelle nyttårskonserten på Champs-Élysées ikke vil finne sted «av sikkerhetsmessige årsaker». Beirut var kjent som Midtøstens Paris. I dag er Paris Europas Beirut.

I mellomtiden utsteder fransk etterretning terrorvarsler rundt kristne og deres gudshus.

Siden 2019 er det, bare i Frankrike, blitt påbegynt 429 rettssaker om jihadistisk terrorisme, 51 i 2025.

Historikeren Georges Bensoussan beskrev for fire år siden at det er «et demografisk sjokk hvis politiske konsekvenser er viktigere enn den franske revolusjon for mer enn to århundrer siden».

Vi bør derfor lytte til den libanesiske kardinalen Bechara Rai, patriark av Antiokia, som har advart om at «islam vil erobre Europa med tro og fruktbarhet».

Vi bør lese en tale av Hassan Nasrallah, den nå avdøde lederen av Hezbollah:

«Libanon var et kristent land, men vi tok det, og nå er det vårt. Vi vil ikke gi oss før hvert land på jorden styres av Allahs lov og islams folk, slik vår profet har lovet.»

Europa er Libanon i sakte film.

Likevel er alt sammen i denne grafen: andelen internasjonale innvandrere i Europa fra 1990 til i dag. 10, 15, 20 prosent på tretti år … Og om ytterligere tretti år 25, 30, 35 prosent … Da er det virkelig slutt.

Uten en drastisk kursendring vil sivilisasjonen som har bygget den moderne verden, være forsvunnet innen 2040.

Den norske journalisten Rebecca Mistereggen skriver: «I Norge er mer enn 1 av 4 personer under 50 år innvandrer. Det er 4,4 millioner nordmenn igjen i landet vårt, mens 1,17 millioner er innvandrere. Likevel viser ikke politikerne våre noen interesse for å beskytte vårt folk, vår kultur eller våre tradisjoner.»

Og det ser ikke ut til at Kirken ønsker å beskytte dem heller.

Allerede i 1990 pekte erkebiskopen av Ravenna, Ersilio Tonini, på vår «libanisering». «Islamiseringen av Europa har allerede pågått i omtrent et tiår», sa Tonini, «og nå er det fare for at også Italia blir libanisert».

Det har gått 35 år, og nå har vi bare synodale og demokratiske korister fra elven til havet.

Her er Votivkirken i Wien denne uken: palestinske flagg på toppen av klokketårnene.

Europa har fortsatt noen år på seg, noe Libanon ikke hadde. Det har fortsatt en innfødt majoritet (om enn svært gammel og sløv), akkumulert rikdom, væpnede styrker og rettsstat. Men hvert år som går uten at oppløsningen snus, uten at masseinnvandringen fra islamske områder stoppes og uten at total assimilering (språk, lover, skikker, sekularisme) kreves, er ett år nærmere det libanesiske punktet hvor det ikke er noen vei tilbake.

Husk det skremmende scenariet som er skissert av den tidligere sjefen for den franske etterretningstjenesten, Pierre Brochand.

Husker dere den ansiktsløse julekrybben i Brussel? Det tok 48 timer før de halshugget Jesusbarnet og stjal statuen.

* * *

Tidlig en morgen for flere år siden rykket svensk politi ut til et mottakssenter for «uledsagede mindreårige flyktninger» i Mölndal, etter melding om knivvold. Alexandra Mezher, en ansatt ved senteret, lå på bakken i en blodpøl etter å ha blitt knivstukket av en av de «mindreårige» hun hadde ansvar for. Den unge kvinnen døde på sykehuset få timer senere. Politiet arresterte en somalier. Offeret var datter av libanesiske kristne innvandrere som hadde flyktet fra volden i Libanon. Alexandras mor, Chimene Mezher, sa til den britiske avisen Daily Mail:

«Vi forlot Libanon for å unnslippe borgerkrigen, volden og farene. Vi kom til Sverige, hvor vi bygget opp vår familie, i trygghet. Men nå er vi ikke lenger trygge her. Jeg vil bare vite hvorfor.»

Tiden er knapp. Tallene lyver ikke. Historien tilgir ikke.

Slutten vår er ennå ikke beskrevet. Men det libanesiske manuset ligger foran oss, med rulleteksten allerede klar i redigeringsrommet. Det er opp til oss å bestemme om vi vil spille den siste scenen.