I et dypt pinlig portrettintervju i LOs eget organ, FriFagbevegelse, blir vi servert historien om «Lille Kjersti» med pinnkort hår og hjemmesydde klær.

Journalisten maler et bilde av en jordnær politiker som spiser knekkebrød med svett hvitost og strikker gensere på Gålå. Det er et klassisk forsøk på å menneskeliggjøre en av arkitektene bak Arbeiderpartiets kollaps.

Den glemte skandalen

Artikkelen hopper bukk over elefanten i rommet. Kjersti Stenseng var partisekretær da varslene om seksuell trakassering haglet inn i partiet i 2017. Hun sto midt i stormen. Nå, noen år senere, avfeier hun hele Metoo-skandalen med at hun «opplever det i stor grad som historie».

Slik snakker en maktpolitiker som har overlevd ved å beskytte systemet. Mens varslere ble knust og tilliten til partiet smuldret opp, satt Stenseng ved roret. At hun nå hylles som en samlende figur, er en hån mot alle som ble ofret i maktkampen. Hennes «arr» er ingenting sammenlignet med dem hun påførte andre.

Dobbeltmoral om arbeidslinja

Som arbeidsminister snakker Stenseng varmt om at «vi som samfunn ikke har råd» til trygdeutgiftene. Hun vil ha flere i jobb. Det er rike ord fra en politiker som har brukt hele sitt voksne liv i det offentlige systemet, enten som «møtebarn» med sin ordfører-far, som kulturleder eller som partibyråkrat.

Hun snakker om å stille krav til uføre og syke, mens hun selv har hoppet fra den ene toppstillingen til den andre i partiapparatet. Når hun nå sitter med «drømmejobben» og en millionlønn, er det lett å moralisere over dem som faller utenfor.

En virkelighetsfjern elite

Portrettet avslører en politiker som lever i en boble. Hun fleiper om ektemannens begeistring for Jotunheimen («Ja, jeg har sett det i 50 år»), som om norsk natur er noe man blir ferdig med. Hun snakker om å «bryte strukturer» og motivere kvinner, mens hun selv er kroneksempelet på en karriere bygget på nettverk og arv.

Kjersti Stenseng er ikke folkets tjener. Hun er en del av den politiske adelen som beskytter sine egne, enten det er Trond Giske som ønskes velkommen tilbake, eller henne selv som får ministerpost etter ministerpost. FriFagbevegelse kan prøve å sminke det med knekkebrød og strikketøy, men sannheten skinner igjennom.

Dette er en politiker som er mer opptatt av maktens spill enn av vanlige folks hverdag.